E-mail: post@turkick.no
Instagram: turkick.no
Facebook: @turkick.no
Vintertur i Flensmarka
Det skal ikke være sånn i februar!
Tekst og foto av: Martin Fossen
Olbekktjønna
Jeg ønsket å finne ett fint vann for isfiske som ikke lå for langt fra veien, slik at fokuset med turen ville bli å fiske, samt være i «leir». Etter litt sjekk på Norgeskart -appen, samt søk på nettet, der jeg fant Statskog sin side om Flensmarka så var målet satt. Forhørte meg også på G-sporten på Røros, der jeg kjøpte maggot og ett par mormyska, og han kunne bekrefte at det var ørret der, dog kanskje ikke så bitevillig som i andre vann. Vannet jeg så meg ut var Nedre Olbekktjønna, passe øde, men ikke så langt å gå – knapt 2 km i luftlinje.
Rød stiplet linje viser ca rute jeg tok. Synnervika sees nede til høyre.
Forberedt på kulde
Reimene på sekken var på bristepunktet for å få festet alt. Jeg var klar for en natt ute i Flensmarka, Femundsmarkas vakre lillesøster. I og på sekken var sovepose, Tyin vinter. Jeg skulle i hvert fall ikke fryse. Jervenduk, ekstremversjonen med fór. Isbor, isfiskestøvler. Igjen, jeg skulle i hvert fall ikke fryse. Røros og Femundstraktene er jo kjent for å være god og kald rundt Martnanstida med temperaturer ned mot -30. I år var det annerledes. Jeg droppa det andre liggeunderlaget, det fikk være måte på luksus for en liten overnatting. Fant først ut etterpå at jeg hadde lagt Monsen versjonen av liggeunderlaget ligge igjen, og tatt det andre. Ikke store forskjellen, men Monsen sitt er litt breiere og litt tykkere, kanskje jeg kom til å fryse likevel?
Sekken er ferdig pakka og reimene på bristepunktet
Brune skispor
Etter en liten kjøretur fra svigeres’ hytte i Rugldalen fant jeg en brøyta møteplass i sånn cirka området jeg hadde sett meg ut for å starte turen, dvs. litt før Langen gård. Fikk ut Åsnes skia, Helge Ingstad versjonen – han med bla. «Pelsjegerliv», på med sekken. Sjekk, sjekk, sjekk – alt er med. Så, rett over brøytekanten, som var unormalt lav i år. Etter 3 skritt skjønte jeg at «dette tar tid!». For hvert steg så gikk jeg 30-40 cm ned, og måtte da løfte beinet like høyt for neste steg. Etter 20 meter løftet jeg hodet og så skutersporet, 50 meter til venstre for meg. Følte meg både dum, lur og heldig på samme tid – tenk om det går helt inn? Skutersporet fulgte det som sikkert er en sti i ca 300 meter før det tok ut på nordenden av Langsjøen. Skutersporet delte seg, og ingen gikk tilsynelatende i den retningen jeg skulle så jeg dro rett over isen mot andre siden i sånn høvelig riktig retning. På isen var det relativt lett å gå. Litt rart å se sivet stå høyt over snøen, vanligvis er det i hvert fall en meter snø i traktene. Mange fine odder der det sikkert er fint å ha overnatting i hengekøye på,sommerstid, med kajakk. Plutselig ble det litt tyngre og jeg så ned og bak meg. Brune spor med vann i – skikkelig overvann og sørpe. Vendte litt mer ut på isen igjen der det var noe bedre og kom meg til land etter hvert.
Litt overvann - skulle hatt vannski?
Offpist uten pudder
Nå skjønte jeg at moroa begynte og at det kom til å bli tyngre. Var litt usikker på om jeg skulle holde høyden og gå rundt åsen (Langåsen) og komme ut på sørenden av vannet, eller dra litt mer rett over åsen. Det ble det siste. Jeg stabbet meg frem, var enig med meg sjøl om at jeg ikke trengte å stresse, er lyst lenge i slutten av februar og klokka var bare fire. Så det ble en del pauser. Veldig godt å bare stå å lytte til stillheten. Det var overskya, men ikke vind eller nedbør. Kom meg til der det begynte å gå oppover og gikk i sikksakk. Her var det tydeligvis elgen som «rula», fullt av spor og avgnagde kvister og elg-hår som hadde falt av. Sporene gikk på kryss og tvers, jeg formelig følte at den sto og så på meg der jeg stabbet oppover. Det var dypsnø, jeg var offpist, men det var definitivt ikke pudder. Litt sånn råtten snø som man forventer i vårløsninga i april-mai. Omtrent sånn jeg og min kamerat Inge hadde siste dagen av Sarek-turen vår i 2004. Etter en god stund kom jeg opp på flata og skjønte fort at jeg ikke ville få det så mye lettere ned til vannet. Normalt ville jeg kunne ha bare rent ned, men nå måtte jeg like forb… stabbe meg ned uten særlig hjelp fra G (9.81 m/s2). Men det var fint! Vannvittig fint! Gamle furuer, urørt mark, ingen skuterspor, eller skispor og orrfugl som spilte, eller lagde ihvertfall lyd. På Olbekktjønna var det også overvann som jeg overvant og kom meg på andre sida. Tok ikke tida, men det ble vel 2 ½ time på 2.5 km.
Alle gode ting er 2
Det er ikke bestandig man trenger tre forsøk. Første leirstedet jeg gravde ut var det bare ur så bålet ville ha ramlet ned blant steinene og det hadde bare blitt tull. Måtte derfor ta en ny runde og trekke meg noen titalls meter lengre inn. Der fant jeg ett grantre, med en stor stein ved siden av seg. Da det ikke var noe snø på trærne kunne jeg legge meg inn mot treet. Steinen ville hjelpe til å reflektere varmen fra bålet. Gravde meg ned og fant fast grunn. Her blir det bål!
Leiren, bildet er tatt på morgenen etter en god natt i soveposen.
Tyri – skogens gull!
Jeg hadde sett flere furuer som var falt og håpet på god ved. Gikk bort til de og sjekket – tyri! Fra det ene treet tok jeg noen greiner av litt tykkelse, og litt tynnere tørre greiner. Fra det andre hogg jeg av to 60 cm lange, og 15 cm tykke stokker som ville fungere fint som slitere, som Lars Monsen, Norges mest kjente Villmarking som jeg har fulgt med på siden ungdommen, kaller det. Fikk bært alt sammen til bålet, det tok vel en times tid, tenker jeg. Så spadde jeg ferdig bålgropa, helt ned til bakken og lagde en brisk av snøen innmed treet, i passe avstand til bålet. Fikk lagt ut Jervenduken og la liggeunderlaget og soveposen inni den. Nå var jeg der jeg skulle være. Men klokka var bare rundt syv. Jeg hadde jo masse tid, så jeg fant frem isboret og pilkeutstyret og dro ut på vannet. Boret ett hull og forsøkte litt, og lot så bare snøre henge der mens jeg gikk tilbake til lerien. Nå skulle det bli bål ettersom det begynte å skumre, så det passet perfekt! Bygde opp med litt tykkere kvister helt i bunn, mellom de to sliterne og så tynnere tørre kvister, sammen med litt tyri oppå der. Forsøkte med en fyrstikk, tyrien tok fyr, litt motvillig og jeg stakk den nedi og det tok fyr i tyriflisene. Så kom skuffelsen – det slokna! Alt er tapt, verden raser sammen, jeg har ikke klart å fyre opp med kun en fyrstikk. Monsen hadde hånledd! Jeg beit i meg skuffelsen og tok frem neverbitene jeg hadde i lomma. Vips så ble det bål! Nå tok tyrien også skikkelig fyr. Det er en egen lukt av bål fyrt på tyri, god feit tyri. Nå satt jeg meg tilbake på brisken, med ryggstøtte selvfølgelig og bare lot roen senke seg. Lyttet ut i natta og så på bålet. Når det hadde fått brent litt tok jeg frem pølser, satte svartkjelen inntil bålet og fikk i meg mat og kaffe. Satt en stund og bare koste meg før jeg igjen gikk ut på isen og sjekket – ingenting. Bestemte meg bare for å la snøre stå over natta.
Tyri, eller feitved som det også kalles er furu som er gjennomtrukket av harpiks etter at treet har dødd. Ytterst er det ofte råtnet, men inni er veden feit og fin. Ett par hugg med øksa og så stikke nesa bortpå så får en bekreftelsen. Bildet til høyre viser de to "sliterne" jeg har lagt på hver side av bålet. Etterhvert tar disse fyr også.
Helt magisk
Nå var det bare å slappe av og nyte hele grunnen til at jeg var ute, nemlig å kikke på bålet, lytte til stillheten og eventuelt lyder fra dyr og bare la tankene flyte fritt. Da jeg var lei av å sitte så la jeg meg i «påsan» som Monsen sier. Lå der og kikka opp. Flammene fra bålet gav furua jeg lå ved en varm rødlig farge, og bålet varmet der jeg lå. Over trekronene beveget skyene seg, månen var neste full og tittet frem nå og da, og stjernene viste seg innimellom. Får det ikke stort mer magisk enn det. Må si Flensmarka leverte! Jeg døsa av sikker en times tid og våkna til igjen, heiv mer ved på bålet og så utover isen. Kan se ganske langt når det er snø og fullmåne. Til slutt sovna jeg. Hadde ikke brukt hodelykta en eneste gang, en liten konkurranse jeg har med meg selv det – å unngå å bruke kunstig lys så mye som mulig. Det ødelegger magien med bålet og skumringa og natta.
Flammene lyste opp furuene i en fin rødlig farge og bålet knitret og sprakte. Ned til venstre heller jeg kaffe fra en skinnpose ned i svartkjelen. Jervenduken ligger på "brisken" jeg har laget av snø.
Det er stille når…
Våkna rundt halv 7. Helt stille i skogen. Lå bare å lytta til ingenting en stund før jeg fyrte opp bålet. Pølser og tørkakjøtt til frokost, det kan en unne seg på tur syntes jeg. Etter ca halvannen time med frokost, kaffe og nyting av tilværelsen så gikk jeg ut på isen og sjekket pilken. Ingenting, og det hadde ikke vært noe og tatt maggotten heller. Jeg begynte å pilke litt aktivt og forsøke å følge Monsen sitt utsagn om at «en god isfisker er en utålmodig isfisker». Så jeg boret hull etter hull og forsøkte. Begynte å komme meg ett stykke fra leiren så jeg bestemte meg for å dra tilbake, pakke sammen slik at jeg bare kunne gå tilbake når jeg var lei. Sjekket at ingen ting lå igjen og dro. Pilket meg rundt hele isen. Forsøkte til og med å ofre en Kvikklunsj i ett av pilkehullene, men de fløyt selvfølgelig opp igjen – uansett så hjalp det ikke. Den beste opplevelsen var når sola kom virkelig frem og jeg kunne stå med ansiktet mot og kjenne varmen. Så hørte jeg en ravn. Den kom flygende langs land og passerte meg på ca 100 meters avstand. Det er stille når en kan høre vingeslaga til ravnen på den avstanden. En liten, men ekte og fin naturopplevelse. Nå var jeg lei, etter 2 timers pilking uten tegn til liv. Så jeg gikk til sekken og fulgte sporene mine tilbake. Det var nesten like tungt å gå tilbake, men det gikk litt raskere. Så ingen dyr, og ingen ferske spor siden jeg gikk i går, men det var fortsatt overvann.
Morgenstemning i grålysninga, eller blålysninga og bilde fra Olbekktjønna litt utpå dagen. Pilking og Åsnes ski samt en svett men fornøyd overnattingsgjest.
Femundens smellvakre lillesøster
Det blir nok flere forsøk i området, enten til påske og eller til sommeren. Flensmarka er utrolig fin og jeg støtter Anders Eriksens (regner med at det er han siden det er hans navn på innlegget på Statsskogs sine sider) sammenligning med Femunden at «Flensmarka er den smellvakre lillesøsteren…»
Takk for at du leste, og takk for turen!