Tre korte Randoturer i Rugldalen - på Røros

Tekst: Martin Fossen og Vibeke Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Samlebeskrivelse av 3 lett tilgjenglige og fine «1000-metere» i Rugldalen med parkeringsmuligheter. Kan tas både sommer og vinter, selv om beskrivelsene under er vinterstid.

Topp 1: Storvollhøgda – 1016 moh.

27. januar: 

Vi er så heldig å ha tilgang på hytte i Rugldalen, et par mil nord for Røros. Dette gir oss mange fine turmuligheter «rett utenfor hyttedøra», selv om vi allikevel ofte drar litt lengre for å oppleve nye plasser.

Rolig tilvenning

Vibeke fikk seg randonéski til jul, en investering som kommer oss begge til gode, og vi forsøker å finne turer som passer i lengde og nedkjøring. Altså ikke 2 mil og 35 graders helning. Og her er litt av fordelen med Røros, det er ikke kjent for de steileste fjellene, heller ikke i nærheten av hytta. Derfor fant vi fort ut at vi kunne forsøke Storvollhøgda, som ligger på motsatt side av hovedveien, og som vi ser fra hytta. Vi parkerte på den store parkeringsplassen som hører til Holden skistadion. Her er det ofte fine løyper for både klassisk og skøyting helt ned til alpinanlegget i Ålen, ca 17 km t/r.

Endelig egne spor

Uansett, vi fikk på oss utstyr og festa sekker og begynte den litt kjedelige delen av turen med å gå i skiløypa første halvannen kilometerne. Vi tok av like før Bukkrønningsvollen og fikk endelig lov til å lage egne spor. Snøen i bjørkeskogen besto av ganske løs snø, men med breie ski så går man lett oppå. Vi tok det rolig oppover og forsøke å finne den ruta som gav roligst oppstigning.

Lite tre kan gi mye le

Vi kommer oss opp gjennom bjørkeskogen og over tregrensa. Der blåser det betraktelig mer og vi kneppe igjen jakkene og ta på hette. Etter en stund så vil vi ha en liten pause og jeg ser at det noen hundre meter frem står en enslig gran. Jeg tenker at den nok vil gi noe le. Overraskende nok er det nesten helt vindstille bak den, og vi få stått mer eller mindre uten vind på oss og får tatt på hjelm og briller. Det er nemlig utrolig behagelig å pakke seg helt inn med hjelm og store slalombriller, og gjerne hetta over det igjen når det blåser kraftig og er 6-7 minusgrader. En føler seg litt som om en er på en annen planet der en må ha drakt på for å holde atmosfæren ute.

Gledestårer på toppen

Det er tungt å gå med randonèski og helfeller. Og selv om vi er går ganske mye på ski begge to så er det en annen belastning. Vibeke begynner å merke det når vi nærmer oss toppen, som selvfølgelig ligger litt lengre bak enn der vi tror. Da vi endelig kommer til varden setter hun seg på knærne og må ta litt til tårene av glede over å ha kommet opp! Jeg lurer først på om det var noe galt, men hun forsikrer at hun kun var så sliten på veien opp at hun ikke var sikker på om hun klarte det.

Krevende nedfart

Etter å ha tatt bilder, spist litt, logget Fjelltoppjakten, fått av fellene på skia var vi klare. Martin med sitt telemarksutstyr, dvs ski fra dette tiåret og sko og bindinger fra 2002, og Vibeke med sitt randonèutstyr. Det var relativt utfordrende snøforhold de første par-hundre høydemeterne med bølgete hard snø, litt gjennomslag og noe løssnø. Vi tok det derfor rolig. Litt lengre ned fikk vi ett strekk på noen hundre meter med ganske jevn snø der det gikk an å kjøre litt mer kontinuerlig.

Morsomst å kjøre ned skiløypa

Vi kom oss inn på sporet vi hadde gått opp og sto i dette helt ned til den oppkjørte løypa, nesten uten å måtte stake. Når vi kom i skiløypa var det som å kjøre i alpinbakke igjen og vi lekte oss nedover. Dette var det partiet Vibeke likte best. Nede ved bilen var vi veldig fornøyde begge to.

Vonde lår

Utover kvelden ble lårene til Vibeke ekstremt vonde, ulikt noe som hun hadde kjent før – og ikke noe som var vanlig stølhet. Hun måtte ta smertestillende for å sove. Dagen etter var det noe bedre, men turen hang igjen et par dager. Men typisk så tenker man at det blir lenge til neste tur, men allerede tirsdagen så var ønsket om å gå på ski der igjen!

Topp 2: Storkletten – 919 moh

24 februar:

Denne lille toppen hadde Martin vært på i fjor med sine telemarkski og fått en veldig fin opplevelse da, med gode kjøreforhold i løssnø. Eneste aberet var at skiene var litt smale til å kunne flyte. Dette var bakkeski fra tidlig 2000-tallet og altså ikke designet for kjøring utenfor løyper.

Kart til venstre viser avkjørsel inn til Ratvollen (blå prikk) og Storkelletn (rød prikk)

Kart til høyre: Parker ved Ratvollen og følg Arvedalslina ca 1.5 km, til det blir mer glissent. Ta så rett til høyre og opp mot toppen. Masta skal være lett synlig. 

Trasking langs Arvedalslina

Dette området er vi godt kjent i begge to da vi både har gått på beina, på ski, syklet og jogget mange ganger her. Og selv om det kun var Martin som har vært på toppen tidligere, så visste vi begge godt hvor den lå og ca hvor lang tid det ville ta. Med erfaringer fra Storvollen så mente vi at dette burde går bra og ikke være en spesielt krevende tur. Så vi kjørte til Ratvollen, parkerte og gikk langs den gamle veien opp til Kongens og Christianus Sextus gruvefelt. Denne veien kalles Arvedalslina. Vi ønsket å gå denne veien da vi tenkte det var noe lettere enn å gå i skogen der det muligens var dypere snø. Vi ble forbigått av flere med lettere utstyr og så nok litt «dumme» ut der vi gikk med det de nok tenkte var «alpinutstyr», med hjelm på sekken.

Buldring i snøen og «full storm»

På vei opp så opplevde vi flere ganger at det buldret i snøen og den falt litt sammen under oss. Vi var langt unna bratthet som skal gi skred, men det var uansett litt skummelt da ingen av oss har opplevd dette så veldig ofte. Og siden vi skulle kjøre ned litt brattere, kanskje 15-20 grader maks så var vi litt på vakt. Da vi kom oss opp til masta, og bygningen der så satt vi oss i le av den. Men det blåste så kraftig av vinden kom rundt hjørnene så vi satt aldri helt i vindstille.

Et annet fascinerende fenomen vi opplevde var å stå i en «snø-elv» laget av vinden. Det var idet vi startet nedkjøringen, helt på toppen, at vi stoppet og så at vi sto midt i et område der snøen føyk langs bakken med en bredde på kanskje 10 meter, mens på hver side var det ikke slik. Veldig kult å få sånne opplevelser.

Grei løssnø på vei opp, men veldig hardt på toppen. Vi sto i en "elv av snøfokk" 

Mye vind

Som på Storvollhøgda så var det veldig mye vind. Men også veldig fint vær med sol, særlig på vei opp. Så fort vi kom opp på snaufjellet så var også underlaget bedre og humøret steg, etter å ha trasket på nesten flatt underlag. Randoutstyr gjør seg best i litt helning, både opp og ned.

Vond nedkjøring

Første del av nedkjøringa, var, som vanlig preget av litt varierende snøforhold. Så kom vi til et område med veldig fin pudder og litt bratthet der Martin koste seg med telemarksvingene sine. Vibeke kjørte kontrollert ned, men det var bedre enn helt øverst. Men fra dette punktet så var det ikke noe gøy for Vibeke. Det var kraftige kramper under foten og veldig vonde hockekuler, så det var bare å komme seg ned. I tillegg så kom vi inn på Arvedalslina litt for langt oppe slik at det ble nesten en kilometer å gå tilbake også. Så det var ikke noe suksess, selv om snøforholda egentlig var ganske gode.

Så vi får se hva som kan gjøres, det går an å støpe såler og varmebehandle innerskoen. Så det blir en tur på sportsbutikken for å undersøke mulighetene.

Martin koste seg betraktelig mer nedover og fikk noen fin e telemarkssvinger i løssnøen

Topp 3: Ratvollhøgda – 1017

25 februar

Siden beina til Vibeke var ubrukelige etter gårsdagens tur så bestemte jeg meg for å ta en liten tur fra morran av, før vi kjørte hjem fra hytta.

Direkte fra hytta

Jeg så meg ut en topp, Ratvollhøgda, rett over riksveien fra hytta. Våkna relativt tidlig og var i gang rundt kl 9. Tok på skia ved hytta og rant ned til veien, bar skiene 100 meter til veien som går til Ruglheim, og rant ned denne og gikk det lille stykket mot husene uten feller. Også i dette området er jeg litt kjent da jeg har gått opp her noen ganger på multetur, samt at vi har kommet ned på ski.

Rett opp fra hytta til Ratvollhøgda gjennom bjørkeskogen

Pudder, dyrespor og stillhet

Tok på feller og gikk en omvei om husene, da det var folk der. Så meg ut en rute på kartet som skulle ta meg rundt, og ikke over, alle «ruglene». Disse ruglene, er små topper i terrenget og det er fort å få mange unødvendige høydemeter hvis en skal over alle disse i stedet for å snirkle seg rundt. På vei opp var det en drøss av spor fra hare, mus, lemen, rype osv. I tillegg var det en veldig fin stillhet i bjørkeskogen.

Trivelig å se mye dyrespor i snøen

Opp og ned og opp igjen

Rugldalen er som sagt, ganske kupert, og jeg endte opp på en topp som jeg måtte renne ned fra igjen. Deretter gikk det bratt opp, og jeg tok det på skrå og gledet meg til nedfarten. I tillegg til ruglene så går det et bar dypere bekkedaler på tvers, som en må forsere, som også kan gi noen ekstra, unødvendige høydemeter. Men med fin snø og helfeller så er det bare moro å gå oppover. Særlig når en vet at en få kjørt i den snøen nedover.

Vindfullt og vakkert

Som det kan være på fjellet på vinteren så var det veldig vindfullt så det ble hjelm og hette og briller på når jeg kom meg på snaufjellet. Men for et vær og en utsikt. Det var sol, skyer og snøføyk. Jeg tok det rolig oppover og brukte kameraet en del, det hang rundt halsen, med håp om å få noen bilder som skiller seg fra mobilbildene. Vel oppe ved varden, som ikke er så veldig høy, opplevde jeg igjen hvor godt le slike gir, bar man kommer seg helt inntil på riktig side. En kan sitte helt vindstille, og så strekke hånda ut og der er det «full storm».

Nydelig nedkjøring

Nedkjøringen startet perfekt og ble bare bedre og bedre! Første del fra varden var det opp mot 20 grader og ganske bra snø. Så jeg forsøkte å kjøre så godt jeg kunne, og merka det godt i låra at syra kom med en gang. Etter dette var det fin transportetappe, nesten uten stavtak til jeg kom til tregrensa. Der var det et par nydlige små heng med pudder jeg kunne kaste meg utfor og fikk en del virkelig gode svinger mellom trærne. Snøen var også utrolig stille så det var virkelig deilig å kjøre der.

Det eneste negative med denne turen var at nedkjøringen gikk for fort, og at Vibeke ikke fikk oppleve det. Men det blir nok muligheter igjen

Herlig pudder siste del av nedfarten!

Rugldalen og området rundt er fullt av historie og et veldig fint turterreng sommer, høst og vinter. Det er flere inngangsmuligheter og store områder å gå på.

Er du heldig så ser du kanskje en UFO over Hessdalen hvis du telter i området...

God tur!