VENNAFJELLET - ET EVENTYRSTED

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Søndag er turdag!

Som sagt før til det kjedsommelige, vi her nord for Dovre må utnytte godværsdager når vi kan. Søndagen skulle nå brukes på tur. Vennafjellet skulle egentlig beseires i fjor, men det ble først nå i år at vi fikk prioritert det. Du kan lett komme deg opp på dette fjellet ved å ta bilen opp grusveien. Vi har gjort det en gang før, men å ta stien opp fører deg inn i en verden du bare kan drømme om, og gir deg hundre ganger flere inntrykk og opplevelser som du tar med hjem. Vi ble veldig overrasket over hvor fint det var ihvertfall!

Veibeskrivelse til Venn

For å komme til parkering og startsted for turen fra Trondheims så tok vi E6 fra Trondheim, inn til Hommelvik og kjørte gjennom sentrum der vi passerte den "kjente" Rampa Stasjon. Derfra tok vi rundkjøringen som går mot Jervskogen, dvs til venstre fra den retningen vi kom. Så fulgte vi veien helt til Foldsjøen og Venn og tok av inn til venstre på en vei som ble til en grusvei. Ei grind måtte åpnes og lukkes godt siden sauer var på beite. Denne veien fører også til en skytebane og det kommer et skilt som forteller at hvis flagget er heiset så foregår det skyting. Det var ingen fare for det denne søndagen. Veien stopper helt naturlig og der var det bare å få på sekken og legge i vei.

Se kartene nedenfor for indiksjon på hvor du bør kjøre

Blå prikk: Trondheim

Rød prikk: Vennafjellet

Blå prikk: Hommelvik

Rød prikk: Vennafjellet

Blå prikk: Innkjøring til Venn

Rød prikk: Parkering

Blå prikk: Parkering

Gul pil: Ta korrekt sti

Rød pil: Korrekt sti

Lilla pil: Korrekt sti

Nylige spor etter skogsdrift i starten

Noen form for skogsdrift har holdt på her og det er litt rasert, men de har forsøkt å gjøre vei/sti litt bedre også vil naturen til slutt komme seg. Likevel så er det nokså ferskt dette arbeidet og det har vært så mye nedbør at det er veldig gjørmete visse steder. Heldigvis så er det ikke lange stykket. Vanntette og høye sko er igjen anbefalt.

Første naturfoto på turen - Rødvingetrost

Vi passerer ganske raskt en liten bro og kommer ut på en sti som er tidvis kloppbelagt. Dette er tiltak vi liker. Sparer naturen og sparer oss. Vi kommer over en del fugleaktivtet og med et lite kamera med god zoom får vi tatt bilder av Rødvingetrost.

Rødvingetrost

En liten, men spektakulær naturopplevelse!

Videre følger vi stien oppover og ved en liten bekk og ei brakk kneik er det bygd ei trapp for å komme seg opp. Igjen, et kjempebra tiltak. Etter å ha kommet seg opp er det på tide å hvile foten. Frem med krakken og noen minutter for å hente seg litt inn, drikke litt vann og ta en liten matbit. Martin observerer plutselig en fugl som lander i ett tre rett foran oss, helt stille. Han peker og jeg ser ogs at det sitter en fugl der. Den ser veldig annerledes ut enn de vanlige du oftest ser. Denne sitter helt rolig, lent tett inntil stammen. Igjen så er jeg glad for at vi har med kompakt zoom-kameraet. Jeg klarer å bevege meg litt mot venstre uten å lage for mye lyd og jeg ser at dette er ei ugle!

Vår første Haukugleobservasjon

Det er magisk. Jeg har aldri sett en ugle ute i naturen selv, så dette er stort for oss begge. Jeg knipser og håper det blir noen bilder som blir bra. Den sitter med ryggen til, noe som er litt dumt. Men jeg får profilen til ugla, noe som hjelper til med å klare å identifisere den senere. I et nanosekund fester den og jeg øyekontakt idet den har snudd hodet helt rundt og sett «fienden». Deretter letter den og glir lydløst gjennom luften. Den har et bra vingespenn. Artsorakelet, Googel og fuglebøker finner ut at dette er en Haukugle, som er aktiv på dagtid. Vi er i ekstase over å ha bevitnet den.

Blå prikk: Her så vi haukugla.

Utrolig å få oppleve ei ugle midt på dagen!

IFår mye nyttig info fra lokalkjente

kke lenge etter at ugla vår hadde fløyet går vi videre. Åltjønna kommer til syne på venstre hånd og før ei ganske lang stigning møter vi en mann og en hund. En lokal må det ha vært siden han kunne fortelle om skogsdriften som har holdt på ved parkeringen. Han forklarer videre at de hadde jobbet med å rett opp etter skogsmaskinenen og legge naturen tilbake, men at alt regnet har gjort det vanskelig, men det tørker godt nok opp.

Åltjønna

Fjellvåk over oss

Stigningen vi nå kom til var det også klopper på, noe som gjorde den lettere å forsere. Rett over oss hørte vi en gjenkjennbar lyd og så opp. Der oppe svevde en rovfugl. En ørn? En våk? En hauk? Jeg zoomer inn så godt det lar seg gjøre og får knipset en del. Den har sikkert sett oss og Khaleesi. Men den kommer aldri lavt nok til at den er en trussel for hunden.

Fjellvåk

Matpause før vi blir enda mer overveldet

Vi fortsetter oppover i rolig tempo og sulten begynner å gnage. Ved et trefall på ei flate setter vi oss ned og spiser. Det er deilig å bare sitte på skogbunnen med trær og bregner rundt seg. Med fornyet energi fortsetter vi det lille stykke som gjenstår før landskapet åpner seg i et flott lite fjellområde. Vi blir litt tatt på sengen over hvor fint og variert terrenget er og knipser i vei og snakker entusiastisk om hvor flott denne turen viser seg å bli.

Malviks svar på Jutulhugget? Og kjekt med kikkert!

Bare et kort stykke lenger på stien ser vi en fjellvegg som man ikke helt forventer å finne her. For oss så er det en miniversjon av Jutulhogget nede i Østerdalen/Alvdal som vi var innom i fjor sommer. Veggen har brunrød farge med ei stor steinur under seg som går ned til Engtjønna. Veggen tilhører fjellet Engfjellet som er en Telltur gjennom NorgesKart. Men det går ingen merket sti inn dit. Her må man manøvrere selv frem til toppen og vi kom oss opp etter hvert langs det tråkket som er laget. Må regne med en 30-40 minutter ekstra hvis en vil innom Engfjellet, hvilket er anbefalt Derfra har vi flott utsikt til kuppelen på toppen av Vennafjellet. Vi ser ned på Engtjønna og et idyllisk seterområdet med et par tre falleferdige og grå gamle bygninger samt en litt nyere bygning i sort. Vi hører en bjellelyd og ser sauer som gresser her. Stien opp til Vennafjellet går gjennom denne sæteren, men akkurat nå studerer vi det fra toppen av Engfjellet. Kikkerten kommer i bruk og vi ser et par reinsdyr på toppen av Vennafjellet. Noen stemmer høres og vi ser etter hvert et par  som går nede på stien. Kikkerten er nyttig den!

Før Vennafjellet stikker vi opp på Engfjellet. 40 minutter ekstra tur, men verdt det. Ikke merket sti!

Blå prikk: Engfjellet

Engvollen og Himalyatempo

Etter en fin liten rast går vi ned igjen og ut på kloppelagt sti. Inn til seterområdet som heter Engvollen. Der knipser vi litt bilder av både hus og sauer før vi begir oss i «Himalaya-tempo» opp til toppen av Vennafjellet. Vi kaller det "Himalaya-tempo" siden vi bevisst går veldig sakte, men jeg tror det er sunt å gå såpass rolig når mange høydemeter skal forseres.

For de som vokste opp på 80 og 90 tallet så kan dette området minne om TV - serien om "Alpe-Heidi.

Snøfonnene ligger lenge i år

Da det gjenstår en tredjedel til vi er helt opp må vi gå over ei lita snøfonn. Alltid snø i Norge, men det er ekstra mange fonner igjen i år siden det har vært så kaldt i hele mai. Det blir litt kjøligere her og genseren kommer på. Andre blomster kommer til synet her oppe som f.eks. Reinrose og Fjellsmelle. Ikke rart turene våre begynner å ta enda lenger tid når vi også skal ta bilder av floraen rundt oss. Denne noterer vi ned i Google Dokumenter og vi kan også innrapportere til Artsdatabanken og som sagt så kan man bruke Artsorakel-appen så lenge man har 4G eller 5G og få svar med en gang på planter og dyr man lurer på hva er.

To små, men fine fjellfugler hilser oss velkommen på toppen

Vel oppe setter vi oss i le ved bygningen med den store radarkuppelen. Dette var en NATO base før. Her spiser vi sjokolade og frukt. På to ventilasjonsrør setter det seg to fugler og jeg får tatt noen fine bilder av dem. En steinskvett og heipipelerke. Aldri sett de før og aldri hørt navnet på dem før. Artig.

Våk, Telltur og Geocacher skal registreres før vi vender snuten hjem

Her får vi registrert Våk tur, Telltur og en geocache før turen går nedover igjen. Den tar kortere tid enn opp selvsagt, men vi tar en liten pause ved en bekk der jeg får kjølt ned den vonde foten min. Det er en ubeskrivelig deilig følelse å sette såre bein ned i kaldt vann. Forfrisket går vi ned til bilen, skyller gjørmen av både hunden og skoene våre før turen går i retning hjem. Med mange flotte nye inntrykk og alle dyr og blomsteropplevelsene i minnet, blir det nå gøy å lete opp alle artene. Opplevelses -og minnesekken ble godt fylt opp på denne turen. 

Litt snø må man forvente i juni

Godt å avkjøle sår og øm fot.

Ta turen til Vennafjellet! Vi ønsker dere en fin tur!