STORMORFOSSEN - ET ELDORADO I SKAUN

Stormorfossen og området rundt er et eldorado i Skaunmarka. Området er lite i areal, men fortjener  en lang beskrivelse. Ellers er Skaunmarka et fantastisk friluftsområde som har noe for alle, om du er i rullestol og kommer med bil, eller vil ha urørt natur med sekk og telt i flere dager så er mulighetene der. Og vi kan garantere deg fine opplevelser, uansett lengde på turen, og avstanden fra bilen.

Skaunmarkas største ildsjel?

I Skaun bor det en multikunstner. Vedkommende er en dyktig snekker og lidenskapelig opptatt av naturen og historie i sitt nærområde. Dette har resultert i en mengde gode skilt og plakater som informerer og forteller ulike historier knyttet til plasser rundt om i hele Skaunmarka. Jeg minnes en sak fra Adresseavisen for noen år siden (også omtalt på NRK) som handlet om en mann som hadde gjort et fantastisk tiltak for å få flere til å besøke et flott område i Skaun. Han hadde bygd broer, gapahuker, et utsiktstårn, informert om en gammel tømmerheis, bygd en zipline og ei disse/huske ved Stormorfossen og elva Mora. Jeg gremmet meg over at det ikke var godt nok forklart hvor dette eldoradoet var helt konkret og saken gikk i glemmeboken.

Invitasjonen

Så ble vi en dag invitert til å bli med til Stormorfossen av mine foreldre som har blitt ivrige brukere av Skaunmarka de også. De hadde sett at det var noen geocacher i området og vi liker alltid å få flere smilefjes på cachekartet. Vi takket ja og dro av sted.

Veibeskrivelse, fra Trondheim

Fra Trondheim legger du i vei på E6 ned til Klett. Her tar du av og følger E39 mot Orkanger og Ålesund/Molde og alt som Nordmøre har å by på. Når du ankommer Børsa, tar du av opp rampen og kjører over brua på vei 709 mot Laugen. Laugen er en stor innsjø som fryser til på vinteren der folk går på skøyter og det isfiskes her i tillegg. Følg veien langs venstre side av Laugen til du ankommer Venn og Venn kirke. Ta av til høyre og kjør rett frem på vei 6626. Dette er Melbyveien. Rett før veien tar en sving mot høyre, er det en innkjørsel til venstre. Der er parkeringsplassen, det er ingen avgifter. Herfra er det lett å finne frem takket være god skilting. Se kart nedenfor for veibeskrivelsen

Blå prikk: Trondheim

Rød prikk: Klett

Gul prikk: Børsa

Sti eller traktorvei - fritt valg

Det er to stier opp til Stormorfossen. Den ene går inn til venstre i et lite kryss som gjør til at du ikke krysser elva, den andre krysser elva, rett frem og fortsetter opp en bratt bakke. Det er langt fra umulig å passere denne elva, men en gang vi var der hadde det regnet mye noen dager før og den var stri og vi måtte vasse. Men det var ikke høyere enn at det gikk med halvhøye fjellsko. Så vi kom oss over. Etter elvekryssing er det bare å gå opp bakken og følg traktorveien til du etter ca 500 meter kommer til en sti og et skilt inn til venstre som forteller deg at Stormorfossen ikke er så langt unna. Før dette passerer man et opparbeidet område som skal bli motorsportanlegg. Det blir nok litt støy, men er nok et godt tiltak for mange i bygda som er interessert i slikt. Når du går langsetter veien fra parkeringen så hører du elva Mora bruse nedenfor til venstre for deg. Det skal godt gjøres å rote seg bort her. Traktorveien man er på nå kan ta deg med helt opp til Blåhåmmårberga hvis man er interessert i det også. Hit gikk vi opp ved en senere anledning og den kan anbefales. Bildet nedenfor viser fantastisk utsikt over et mystisk landskap.

Blåhåmmarberget - tatt på tur i november

Som sagt, langs traktorveien på høyre side holder det nå på å anlegges et motorsenter. Hvordan det blir opp denne veien når dette senteres står klart vet vi ikke, men vi håper at traktorveien består som turvei ettersom dette er en av hovedveien opp til Stormorfossen og Blåhåmmarberget.

Vår første tur i august fant vi noen bringebærbusker og måtte så klart plukke noen for å ta en smak. De var veldig gode og det er liksom ingenting som kan slå mat du kan plukke rett fra naturen. 

Smaken av sensommer

Plutselig er den der - Stormorfossen i all sin prakt

Etter å ha gått inn på denne stien så varer det ikke lenge før du får Stormorfossen rett fremfor deg. På et egnet utkikkspunkt er det plassert ut en benk og et lite rekkverk, og herfra er det bare å nye fossen i det fulle. Det som er så bra her, er at du kan få et skikkelig nært møte med fossen bare du fortsetter på stien. Lenger opp er det en godt brukt sti som kan ta deg med ned til bunnen av fossen. Det er bratt, men det er hengt opp tauverk. Bare gå forsiktig. Det er plassert ut en benk både under og ved siden av fossen, så min tanke har vært at grunnen til det, er at på varme sommerdager kan folk komme hit og få seg en skikkelig avkjølende dusj siden du kan stå under vannet som kommer styrtende ned. Men igjen, vær oppmerksom siden treverk med vann på seg er uhyre glatt. Martin holdt på å skli og kunne skadet seg stygt dersom han hadde havnet på fjellet under fossen.

Historie og tilrettelagte bålplasser

Videre fra der man går ned til fossen, så tar stien deg opp til toppen av fossen og elva. Her er det bygd en skikkelig bru og i rekkverket har de som har lagd brua plassert ut gamle nagler og mekaniske duppedingser som før i tiden ble brukt til konstruksjoner av ulik sort, da særlig med tømmerdrift. En stor stein står ute i elva og på denne er det lagd en benk. Du kan gå ned i elva på store flate steiner og komme deg opp på denne steinen ved hjelp av stigetrinn i jern. Her kan du sette deg og ta en liten pause om du vil.

Området rundt er fantastisk og det som er bygd er forsseggjort. Her finnes det benker for å ta en rast, med et laminert skilt der du kan vippse et valgfritt beløp som hjelp til vedlikehold og videre utvikling av dette stedet. Dette er også en TellTur gjennom Norgeskart og UT appen. Litt lenger opp er det bygd en stor gapahuk med mye plass og bålpanner, og det ligger litt ved der. På baksiden av denne gapahuken går stien videre opp langs elva. Dette er den stien de fleste bruker, men den har noen krevende partier, dvs litt stein en må krabbe over - helt overkommelig for de fleste. Første gangen valgte vi å gå på andre siden i mer skogsterreng og her stod det flere skilt som viste oss retningen til konstruksjoner bygd over på den andre siden av dalen. Disse konstruksjonene er tømmerheisen og utkikkstårnet som vi klarte så vidt å spotte langt der oppe.

Finner vi veien opp dit tro?

Utskikkstårnet - ikke noe for den høydesvake!

Vi kom opp til en ny bro som de har valgt å gi navnet "Fotobenken i Mora". Dette fordi det er lagd en benk på utsiden av broen hvor du kan sitte å ta bilder, bli tatt bilder av eller bare tenke. Herfra er det en bratt stigning opp til både tømmerheisen og utkikkstårnet. Og når vi først er her så er vi ikke her for IKKE å gå opp dit, for å si det enkelt. Det er velbrukte stier, så det er lett sådan, men det er bratt, så man kan bli litt andpusten. Ved et litt flatere område er det flere skilt. Hvis man vil fortsette opp enda en bratt stigning kommer man til utkikkstårnet. Lenger bort på denne flaten kommer man til tømmerheisen og dissa. Vi går opp den siste bratte kneika og er ikke så langt unna utkikkstårnet. Det er plassert helt på kanten av den bratte fjellsiden som slutter nede i dalen der elva går. Men dette tårnet trenger du ikke frykte skal rase ned. Det er bunnsolid. Det er ikke en eneste bevegelse i det når vi går opp i det. Et mer solid byggverk av denne sorten har jeg aldri før vært bort i. Fra toppen er det god utsikt og man ser mot Melby og Laugen. Det kan kile bra i magen når du ser over det høye rekkverket og rett ned på tretoppene og den bratte skråningen under. Likevel, sikkerheten er vel ivaretatt her med dette høye rekkverket.

Fotobenken og elva Mora.

Tømmerheisen og mye historisk info

Etter å ha tatt de nødvendige bildene og funnet en cache som ligger her, går vi tilbake og ned den bratte kneika. Herfra går vi 50 meter og vi er ved tømmerheisen og dissa. Den henger i et kraftig tau og vi kan bekrefte at den tåler vekten av både voksne og barn. Tømmerheisen er bygd opp slik den en gang må ha sett ut. En multikunstner ved navn Anders Aunan bygde denne heisen for lenge siden samt mye annet. Her henger det skilt og informasjon om Aunegrendas Reodor Felgen.

Det er veldig viktig å leke og beholde barnet i seg, så gjør det så ofte du kan!

En god latter forlegner livet

Jeg, som sikkert de fleste har gjort, elsket som barn å disse og hoppe av i fart. I min barndom så gjorde jeg og min venninne dette ofte og hadde konkurranse over hvor langt vi klarte å hoppe. Dette tør jeg ikke å gjøre nå grunnet en litt svak ankel, men å disse er alltid gøy. Jeg er en person som ikke har behov for å dra på fornøyelsesparker og ta berg og dalbaner. Har aldri likt det. Men vis meg en disse (eller huske som det heter på østlandsk) og du får meg nesten ikke av. Denne dissa har stor rekkevidde og det er så gøy at min latter runger utover hele dalen vil jeg tro. Det er så gøy, og jeg får så god fart. Bildene forteller det meste.

Sti på begge sider - begge sider hver sin sjarm, men like fine!

Etter å ha fått tilfredsstilt lattermusklene og fått mange fine hormoner som er godt for hjernen går turen tilbake og ned til elva igjen. Her venter min mor, sammen med Khaleesi, som valgte å ikke bli med opp denne bratte stigningen. Jeg gikk alene ned på den siden av elva vi ikke brukte når vi gikk opp, mens Martin, mor og hunden tok den samme stien vi hadde kommet opp på tilbake. Jeg hadde flere cacher å finne samt å bare utforske alt. Jeg kom ned til en zipline med skilt som informerte om at den ville tåle min kroppsvekt. Så jeg prøvde litt, men den er litt lav for meg på 160 cm. Men det var gøy. Min far ventet på oss på toppen av fossen og vi fikk vist bilder og fikk fortalt hvordan det var der oppe. De to ble med en annen gang opp dit også, da det finnes en annen vei til utkikkstårnet og dissa som ikke er så bratt. De syntes det var like kult å se konstruksjonen og prøve dissa som jeg og Martin syntes.

Litt flere bilder av fossen ble tatt da vi gikk nedover til bilen igjen og vi kunne ikke annet enn å berømme Mikael Aunan som har vært initiativtaker til dette prosjektet. Vi er storfornøyde med å ha fått oppleve dette og vil anbefale alle å ta en tur for å se. Passer for alle sammen, men husk godt fottøy og vær oppmerksom på at det er tidvis litt bratt og glatt.

Aunans bilverksted, sjø'!

Senere på høsten, november, tok vi med vår nevø på 12 år fra Bergen hit og han storkoste seg. Ved dissa lagde vi oss et bål og koste oss med pølser og kakao. Han syntes det var ekstra gøy med alle skiltene der det står Aunan`s Bilverksted. Mye fordi denne opplysningen står ofte, men også fordi jeg uttaler det med overdreven trøndersk aksent og han er fra Bergen og da ble det visst veldig gøy for han. Så han prøvde å etterape trøndersk og fikk det sånn greit til. Skiltet er muligens ikke nødvendigvis satt opp for å promotere bilverkstedet, men de som driver det har lagt til rette for at turfolk kan komme og bruke parkeringsplassen de har til rådighet slik at flere kan komme seg ut på tur og oppleve dette fine stedet.

Vipps penger for vedlikehold og videre utvikling

Med all den jobben som er lagt ned i å bygge tårnet og heisen og dissa og gapahuken og broene og benkene, er det bare på sin plass at dette blir besøkt. Jeg vil også tro at de fleste har muligheten til å avse en liten pengesum de kan vippse slik at vedkommende som har bygd alt dette får muligheten til å utvide tilbudet og vedlikeholde det som allerede er blitt bygd. Vi vil oppfordre alle til å ta en tur og kos dere masse.

Trugetur var også magisk

Helt på slutten så vil vi legge til noen bilder og litt tekst om at vi valgte å ta en trugetur opp hit nå i romjula som var. Med truger kan man komme til steder man ellers må vente lenge på å komme tilbake til, så vi investerte i noen Sydvang truger kjøpt på Fjellsport. Dette var jomfruturen og trugene fungerte utmerket. De er lette å gå med, det er verre med underlaget. Man får seg en skikkelig treningsøkt, men ved å lære seg å ta det litt roligere og ikke legge ut på en lang tur i starten vil truger bli et supert alternativ i vinterhalvåret.

Vi var svært nysgjerrige på hvordan Stormorfossen var på vinterstid og om fossen hadde blitt til en isfoss. Det hadde den så absolutt. Martin klatrer litt isklatring innimellom, så han lurte på om den var mulig å klarte. Den er jo det, men er litt kort, så det er ikke sikkert han orker å ta med alt utstyret for å klatre på den. Det får tiden vise.

Ønsker alle en fin tur, om den er på våren, sommeren, høsten eller vinteren!

Ikke så lett å være liten puddel når snøen er dyp. Da er det fint å ha en eier som kan bære dronningen!

Sydvang truger med Stormorfossen i bakgrunnen.