En betydningsfull topptur

23.07.21

Da vi fikk tilbudet om å låne en fritidsbolig i Surnadal, kunne vi ikke takke nei. Surnadal og Rindal er inngangsporten til Trollheimen og opp i Vindøldalen er det et turterreng til å miste pusten av.

For mange år siden ble vi tatt med opp i Vindøldalen av min bror og det var et fantastisk syn. I 2019 havnet vi her da plan A om å dra til Innerdalstårnet slo feil og vi måtte komme opp med plan B. Og det ble slett ikke noen dårlig erstatning (selv om vi ennå ikke har vært i Innerdalen.) Uten å ha så mye plan havnet vi på en sti som til slutt ledet oss til ei fin gammel sæter. Mer om den turen i en annen post.

I år dro vi opp igjen etter at vi dagen før hadde sett oss ut et fjell som meget mulig skulle bli relativt enkelt å bestige for undertegnede. Foten min er et lite mysterium, men nå var jeg lei av å ikke få gå tur i fjellet og å kunne komme meg opp på en topp. Så uansett hvilke signal den foten kom til å gi, skulle jeg opp. Valget av fjell falt på Bollen, 809 m.o.h.

Blå prikk: Innkjøring

Gul prikk: Parkering

Rød prikk: Toppen

Sånn ser Bollen ut fra veien.

Etter å ha betalt bomveiavgift tas du med mange høydemeter opp på en svingete grusvei. Det er stupbratt ned mot Vinddøla, og Bolldalen er også veldig bratt. Grusveien er god og bred nok til at det går fint an å møte trafikk. Bollen kan vi se opp til venstre når vi kjører. Den har en mast på seg og dermed ganske  lett å få øye på. Vi kjører et godt stykke før vi finner ei stor lomme og parkere i og fra der vi parkerte var det bare å gå over veien og starte på stien som fører opp, det er skiltet og lett å finne.

Flott tilrettelagt turterreng - mye grunnet hytter, men også for å spare naturen.

Dagen lover bra. Det er skyfritt og det skal bli varmere utover dagen. Vi skifter fra langbukse til shorts med en gang. Ett klokt valg da dagen blir varm. Fra veien starter stien på klopper ettersom det ligger en del hytter oppover her. Det er slakt og gå. Utallige stopp kreves da Martin har krevd rast for hvert 15. minutt for a foten ikke skal bli overbelastet. Jeg har med en kjekk sammenleggbar stol/krakk slik at får jeg hvilt foten under disse stoppene. Jeg er innbitt. Jeg skal opp, koste hva det koste vil og legger fra meg tanken på foten. Nå gidder jeg ikke at den skal få diktere hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Vi får øye på ørn. Martin får tatt video av den der den blir jagd av to ravner/kråker som tydeligvis passer på reir med unger i. Det er et spektakulært syn og se en av verdens største rovfugler sveve på en skyfri himmel med høye fjell kneisende i bakgrunnen. Vi blir stående lenge og følge med. 

Artige trær står her oppe. Døde furutrær kan innta noen morsomme fasonger og et minner oss om treet som står dødt på toppen av Minas Tirith, Den hvite by i Ringenes Herre. Andre døde furutrær ser ut som muterte pinnedyr. Vi knipser i vei mens vi rolig beveger oss oppover.

Fjell lurer deg alltid. Du tror du er fremme, men nei da. Du kommer opp på noe og ser at nå skal du gå ned litt igjen før vi skal opp igjen. Slik var det her også. Men det gjør ingenting. Vi koser oss glugg. Likevel er jeg overbevist og sier dette til Martin, at det er «små» troll som bor rett under toppen av fjellet som løfter opp toppen idet de ser mennesker som kommer gående og flytter toppen litt. Derfor tar det sånn tid å nå toppen. Martin bare ler av forslaget mitt, men nikker seg enig.

Rett før toppen går vi på oss en av de fuglene som har verdens tristeste sang, nemlig Heilo. Den er nære oss og vi får tatt video. På ryggen før toppen får vi et flott bilde av høye fjelltopper med snøflekker på seg, blå himmel og hvite dotter som ligger på fjellryggen. Sauer. Khaleesi vil bort og hilse, men den gang ei.

Nå er toppen rett foran meg og Martin lar meg gå opp først. Jeg strekker armene i været og gliser bredt. Jeg er endelig oppe på en fjelltopp igjen. Dette betyr enormt mye for meg etter 2 operasjoner og masse kjedelig opptrening og mange tunge stunder der tankene har surret om jeg noen gang kan gå en tur uten å ha vondt. Jeg har ikke vondt nå. Jeg har masse adrenalin. Martin deler min glede ettersom han har stått last og brast ved min side gjennom alle påkjenningene. Vi er ekstatiske over at vi kom oss opp. Nå blir det bildebonansa og lunsj. Det er herlig. Livet leverer. Vi ligger på mosen og slapper av litt og nyter varmen og sommerferien. Vi ville ikke vært noe annet sted akkurat nå.

Turen ned går fint. Temperaturen har økt og vi er svette. Ettersom det renner ei flott elv med mange fossestryk er det fristende å dukke seg. Og det gjør vi. Det er så deilig og forfriskende og gir en euforisk og energisk følelse i kroppen. Dette har vi virkelig gjort oss fortjent til. Det er en sann glede og sette seg i bilen, kjøre på butikken for å kjøpe litt middag og komme tilbake til fritidsboligen og bare slappe av resten av kvelden.

Herlig, kjølig fjellvann. Det anbefales alltid å ta et avkjøelnde bad.

Naturen er helt rå!

Og vet dere hva? Jeg hadde ikke vondt i foten.