«Middels krevende» tur for turvante

– veldig krevende for ikke så turvante, eller hvis du har litt balanseutfordringer

Tekst og bilder: Martin Fossen & Vibeke C. Strømmen

Fantastiske skiturer skal nå erstattes med turer på beina

Det er vår, det smelter og det begynner å bli bart i skogen. Vi har fått veldig mange fine skiturer i vinter på Jårakjølen, Bratsberg, Langmyra, Selbuskogen – «you name it!». Vi har til og med fått testet ut randoné i to omganger. Først en prøverunde i randoløypa i Vassfjellet. Deretter en «ekte» randotur opp til Omnfjellet i strålende vær, vindstille og pudder! Så det står ikke på opplevelsene i vinter. Men nå savner beina barmark og Vibeke leter etter potensielle turmål som ikke er kjedelige. Etter litt googling og søk finner hun en turbeskrivelse på Ut.no som heter "Trivelig trøndertur" og fra Turistforeningen.

Opp i otta gjør en effektiv dag

Ifølge turbeskrivelsene vi finner så skal dette være en middels krevende tur på 5 km. Vi er relativt turvante så vi tenker at dette er en 2-timers tur dersom vi tar det rolig. Vi gleder oss til vårens første barmarkstur og tar med litt sjokolade, noen kjeks, et par små sjokolademuffins og 1,5 l med vann samt mat til vår trofaste lille hund, men ikke noe særlig ordentlig mat da det ikke skal være så langt, vi er hjemme til middagstider ca, regner vi med. Vi kjører fra Trondheim rundt kl 12, etter å ha skrudd opp et hyllesystem fra Jula i garasjen og ryddet litt. Rekker mye når en våkner kl 07.15 på en søndag!

Vårens første barmarkstur

Fra Trondheim tar vi E6 nordover, forbi Stjørdal og Forbordsfjellet og tar av på 753 Frostavegen inn mot Åsenfjorden. Vi følger GPSen, helt til den vil ha oss inn på en grusvei, der det står «Privat Veg». Vi sjekker kartet og ser at vi skulle kjørt litt videre på E6, men ser også at det er greit å fortsette på 753. Vi tar så inn på Kvamdalsvegen og inn på Ågotvegen der vi finner parkeringen ved steinbruddet i Skardet. 

God parkering ved steinbruddet

Vi parkerer på en ganske stor plass, rett ved veien litt før Byavannet, se kart. Og det er skiltet og markert med rødt. Det er ingen parkeringsavgift. Parkeringen er i det området på Frosta som kalles Skardet på Åtlovegen

Parkering indikert på bildet

Bratt start

Turen starter i praksis rett opp med en «klatreetappe» der det er satt opp tau hvis en vil ha litt hjelp. Vi er glade for at vi valgte Scarpa fjellstøvlene våre for det er litt utfordrende allerede i starten. Vi har bestemt oss for å først gå opp på Litlheia og så ned til Fjellhov (Nord – Trøndelag Turistforeningshytte som er åpen året rundt), ned til Igltjønna og derfra om Storheia og ned til bilen, det som er merket som «Rundløypa». Vi klyver oss oppover og det er ikke skiltet til Litlheia, men vi vet at vi skal ta stien som går mot venstre, og vi sjekker med Norgeskart på mobilen så det er relativt greit å finne ut at man er på riktig sti.

Det starter rett opp, så en blir fort varm i trøya.

Endelig barmark!

Vi er yre av vårstemning når vi går (peser) oss oppover bratta, skogen er fin og fuglene synger. Litt vått er det, men vi har gått i verre før…, enn så lenge. Vi følger stien rolig oppover og kommer over noe som ser ut som en liten hinderløype i trærne, og en fin bålplass. Sikkert noe som er laget av speideren, eller en annen organisasjon. Fint tiltak. Etter den verst bratta, så blir det mer furuskog, og litt roligere og til slutt kommer vi opp på «platået» og Rekbumyra, som er belagt med fine klopper.

Godt skilta hele veien – og «10 på topp» tur

Det er godt skilta hele veien, og på Rekbumyra ser vi skilt til Bjønnbettet, og til Litlheia og… . Vi følger mot Litlheia og blir imponert over hvor fint det er oppå her. Det må være en del storfugl, tenker vi ettersom vi ser avføringsspor ofte. Denne turen er også en «10 på topp» tur i Frosta, noe som motiverer mange til å gå denne. Vi traff på noen som allerede hadde tatt 9 av 10 topper, en del av de på ski, i år. Vi tar til høyre i ett kloppkryss, som er et ord jeg aldri har brukt før, så der alternativet er å gå til Litlheia eller Bjønnbettet. Vi går mot Litlheia. I enden av myra kommer det flere skilt som viser retning til Skaret, som vi kom fra, og Fjellhov som er hytta ved Igltjønna nedenfor Litlheia.

Det er godt merka med skilt og gode klopper å gå på.

Pyramiden på Litlheia – god utsikt

Det er veldig fint å gå på stien etter Rekbumyra, lett kupert og åpen furuskog med mose, lav og lyng. Det ligger noen snøflekker her og der, men det er foreløpig snøfritt. Etter noen hundre meter ser vi noe som ligner en pyramide, som om en tidligere sivilisasjon har bygget noe som har blitt gjengrodd. Gir rom for idéer til både science fiction og fantasy- fortellinger som Tidshjulet. Vi kommer til slutt til det vi på avstand så som en pyramide, og er enige om at det må være denne fjellformasjonen vi så. Vi går oppå «tuppen» og får veldig god utsikt 360 grader og ser Fosen, Trondheim, Leksvika osv.

Rast på Litlheia

Vi har holdt et rolig tempo og «badet» i skogen mens vi har gått, fuglene våkner til liv nå så det er mye lyd rundt oss, særlig i litt lavere terreng. Her oppe på Litlheia er det mer stille. Vi tar en rast, Martin fotograferer litt og hunden går rundt og snuser. Det er litt tåke som driver innover og gir en fin og litt trolsk stemning. Vi bruker god tid og nyter det å være ute.

Veldig fint på Litlheia. Vi ble beæret med litt mystisk tåke og skydekke også.

Fjellhov turisthytte

Vi skal nå ned til Turistforeningens hytte som heter Fjellhov og ligger ved Igltjønna. Denne er åpen og man kan overnatte i den. Den har solceller, så litt elektrisk lys er det, pluss ved som kan brukes til å fyre i hytta med. Men før vi kommer dit så må vi finne stien ned. Det er relativt greit, men det er mer snø på denne siden, nordsiden, slik at vi må følge litt mer med for å holde oss på stien. Noen steder er det enklere å bare gå på snøen, enn der det er gjørmete. Det er ikke lange biten ned til Igltjønna, som fortsatt har litt is på seg, men den er ikke til å gå på. Martin tar bilde av noe sopp og den ene mener den er en Plommekjuke, men eksperter på Facebook gruppa "Kjuker og barksopper" mente at det var en av ildsoppene, så da er det nok det. Plommekjuke vokser visst mest på plommetrær også.

Ved hytta tar vi en ny rast og litt sjokolade, går rundt og inspiserer og sjekker ut, før vi fortsetter videre. Planen er å ta rundløypa over Storheia.

Skogsbad i "gammelskogen"

Det er ganske vått fra hytta til der stien forlater Igltjønna. Ved kanten finner vi skilt som kan ta oss til Fjellplassen, Skaret, og Rundløypa, blant annet. Vi har veldig lyst til å ta rundløypa og komme oss opp på Storheia, så vi følger den stien. Det starter litt bratt og inn i et veldig fint skogsområde, ned en sti med noen mosegrodde vedfall som ligger estetisk på kryss og tvers. Martin fotograferer igjen, og Vibeke og Khaleesi er modeller som vanlig, oftest uten å vite det.

Den som lytter til skogen får svar

Middels krevende sa du?

Det er som sagt snøsmelting, og mye vann på myrer og i bekker. I tillegg så er vi kommet på den siden der det er mindre sol, og det ligger dermed mer snø. Vi følger stien der vi kan, men må gå litt omvei forbi en myr. Dette fører til at vi misser «avkjørselen» til Storheiastien og går noen hundre meter forbi, før Martin sjekker Norgeskart og ser at vi har gått for langt. Vi snur og forsøker å finne ut hvor stien går, noe som ikke er så lett siden det er snø på myra. Men vi spotter noen rødmalte pinner som stikker opp, og noen svake merker på et tre. I tillegg ser det ut som det kanskje har gått en person over myra og i retning av noe som ser ut som en sti. Men det ser veldig bratt ut. Og bratt er det! Vi starter oppover og syntes det er spennende å gå i litt utfordrende terreng. Etter hvert blir det mer og mer klyving, og til slutt blir det en blanding av klatring, dra seg opp etter tau som er festet, sparke steg i snøen, gå gjennom til låra, dra seg oppover midt i en bekk. I tillegg så må vi få med hunden, som må løftes fra hylle til hylle, samtidig som vi passer på at hun ikke faller ned.

Det er slitsomt, men veldig gøy også! Vi er igjen veldig glade for skovalget vårt, de får virkelig testa seg! Vi bruker vel sikkert 20 minutter på 200 meters klyving og er glade da vi til slutt kommer opp, svette og anpustne, men litt euforiske over utfordringen som vi plutselig fikk. Det er nok noe enklere å gå der på sommeren.

Video under som viser den fine stien vi fant :)

"What's the point?" lurer hunden på, mens Vibeke holder seg fast for harde livet!

Storheia – en hei med mange varder

Storheia er et myr og fjellområde, mye likt Litlheia. Ikke så rart da det knapt er en kilometer i luftlinje mellom dem. Vi forsøker å finne rødmerkene, men klarer det ikke, men vi ser noe som ligner på varder som vi tenker er toppen og går dit. Det er ikke toppen, i hvert fall ikke ifølge Fjelltoppjakten. Så vi går videre til neste varde, som heller ikke er toppen. Alle gode ting er tre, og til slutt så er vi ved toppvarden. Men det skulle vært et skilt her som markerte at vi var ankommet Storheia. De hadde tatt seg bryet med skilt på Litlhia med både postkasse og flagg, men ingenting her opp. Snodig. Ny rast og nyting av utsikt. Det kommer ei som vi prater litt med. Hun er lokal og har litt informasjon om området og forteller at hennes store drøm er å få se gaupe. Det er visst gaupe ved huset hennes, men hun har ikke sett den. Vi hører også mye skogsfugl som spiller rundt oss. Nå er det bare resten igjen, men vi vet at det er litt bratt, og så er vi litt usikre på om den stien vi har sett for oss er den enkleste.

Ved en av vardene

Nydelig utsikt i alle retninger

Grønnspett

Vi begynner på turen nedover, det er litt gjørmete i starten så Vibeke bærer dronninga, dvs Khaleesi. Idet vi har gått ned første «avsats» så hører vi spill fra en skogsfugl rett over oss. Vi forsøker å snike oss tilbake og inn i skogen for å se om vi kan se den, men den flyr nok av gårde. Vibeke ser en fugl, som flyr, men vi finner ut at det ikke var skogsfugl. Nå hører vi plutselig en annen fugl, med en plystrende lyd. Vi står og lytter og til slutt så ser Vibeke den i toppen av et tre. Den er for langt unna til at vi ser hva det er, så jeg tar noen bilder av den med zoom objektivet og da ser vi at det må være en grønnspett. Morsomt! Vi har ikke sett denne fuglen før, så nå har vi to nye arter observert som kan legges til databanken vår.

Bratt først, så veldig fint etterpå

Det er veldig bratt ned fra Storheia til sørlige delen av Storheimyra. Det er satt opp tau for å holde seg i, og det trengs. Vi er glade når vi endelig kommer ned på kloppene. Derfra tar vi kloppen i retning Fjellplassen. Dette må være en gammel ferdselssåre for det er godt oppbygd «vei». Vi går ned en bakke som starter med jord, men den blir mer og mer steinete. Deretter kommer vi til et veldig fint parti, nesten som en allé. Særlig nå med vårsol og fuglesang så er det veldig idyllisk. Skikkelig skogsbad! Vi kommer til en stor kampestein, og her kan man enten gå til Fjellplassen, eller ta til høyre og følge veien som går til parkeringsplassen i Skardet – vi tar den veien. Det er et veldig fint strekk å gå, men det skal visst være veldig fint på Fjellplassen også, og ikke like bratt i starten.

Vel ved bilen er vi slitne, sulten og veldig fornøyde. Det må være de 6 km vi har brukt lengst tid på noen gang, 4.5 timer! 1.3 km/t er ikke akkurat raskt, og vi har ikke hatt så lange pauser heller. Vi er litt euforiske etter å ha fått så mange opplevelser fra en tur som vi tenkte var relativt enkel, og ikke nødvendigvis så spennende. Så dersom du er relativt frisk til beins, og ikke redd for å måtte dra deg litt opp etter tau, eller nesten klatre litt så er dette en veldig fin og annerledes tur som kan anbefales.

God Tur!

Dette var tidlig på våren, tenk så fint det blir når løvet kommer. Men fuglene sang som bare det ihvertfall :)

Rute med høydekurve, sort graf nederst i bildet med  tall på y-aksen og km på x-aksen