GYNNILDFJELLET - EN OVERRASKELSE

Den årlige sommeravslutningsfjellturen

Vi har en slags tradisjon om å avslutte den offisielle sommerferien med en fjelltur, helst inkludert en fjelltopp. Tidligere år har det blant annet vært Vassfjellet i Klæbu, Omnfjellet og Jervfjellet. I år bød sjansen seg igjen ettersom været tok seg bryet med å oppføre seg. Dette var en positiv overraskelse da det hart vært en sjelden vare juli 2022 i Trøndelag, Vestland og Nord-Norge. Vi var så heldig at vi tibrakte 3 uker i det lille kakestykke av Norge som hadde fint, stabilt vær gjennom de ukene, nemlig Kragerø i Telemark.

Gynnildsfjellet

Sol var meldt og over tjue varmegrader med lite til middels med vind. Passer utmerketmed en fjelltur utafor de mest turistifiyserte områdene da. Bakgrunnen for at vi "oppdaget" Gynnildsfjellet er at vi ofte kommer kjørende ned fra Røros og idet vi nærmer oss Støren dukker det opp et barfjellområde som man så vidt kan få øye på. Vi har vært nysgjerrige på dette og jeg sjekker opp på kart. Det som skilte seg ut og som det det viser seg å være, mest sannsynlig, er Gynnildsfjellet. Nå som vi har vært der skjønner vi at det ikke er selve toppen vi ser fra veien, men toppen i forkant og fjellområdet generelt.

Blå prikk: Trondheim

Gul prikk: Støren

Veibeskrivelse fra Trondheim

For å komme til utgangspunktet fra Trondheim kjører en mot Støren. Ikke lenge etter kan man ta av inn til høyre på vei 6574 ved Snøan, alternativt kjøre videre på E6 og ta av ved Ershus. Vi tok av ved Søan og fulgte en serpentinersvingete vei og sjekket med Norgeskart hvor veien til Gynnildsætra var. Vi hadde fått anbefalt å kjøre inn dit, av en kollega av Martin, for å starte turen. En veiavgift må betales. Det står en boks på venstre hånd med et påklistret papir med Vippsnummer og QR – kode, men ingen info om hvor mye man må betale. Åpne opp boksen og på innsiden av døren vil du få opplysninger om hvor mye skal Vippse avhengig av hvilket kjøretøy du bruker. Vi med bil betalte 60 kroner.

Blå prikk: Støren

Gul prikk: Ta av fra E6

Rød prikk: Gynnildsætra

Litt dårlig merket i starten, men fikk hjelp av lokale hyttefolk

Fra "bommen" følger du bare veien til du kommer til en parkeringsplass ved et gjerde der det henger en ny lapp med vipsnummer for parkering. Det er verd pengene få kjørt inn og parkert. Vi snører på oss fjellskoa og legger i vei inn på dette seterområde ettersom det føles naturlig for oss at vi skal følge en sti over en lita bru. Vi finner ut av dette er feil og går tilbake. Vi ser ei dame som løfter av plankebord fra en henger og følger etter henne. Vi møter på en mann og henne litt lenger borte. De skal legge klopper opp til sin egen hytte. De er imøtekommende og sier at vi kan følge en sti opp langs hytta deres og da vil vi komme innpå stien opp til fjellet. Se også etter burgunderfargede trebiter som enten henger i trær eller ligger på bakken. Vi erfarte at det var litt sparsommelig med disse trebitene, så BRUK ØYNENE GODT. Stien har det med å forsvinne litt raskt for deg. Mye av grunne er nok at det er mye myrtråkk der sti ikke er særlig lett å lage og at dette ikke er en fjelltur som blir veldig ofte gått av folk.

Den egentlige starten på stien går fra begynnelsen av parkeringsplassen, på høyre side når du kjører innover og bør være grei å finne, selv om det ikke er noe tydlig skilting. 

Se etter de burgunderrøde trebitene, slik som på dette treet til høyre.

Rolig start og "tidlig" lunsjpause

Noen klegg forsynes seg av oss, men hverken de eller andre insekt er veldig plagsomme og vi har en liten bris som hjelper på å holde de vekk. Vi bruker nok en ti minutter før vi finner den ordentlige stien og skal på returen følge stien hele veien ned til bilen. For det er sti fra parkeringen, vi klarte bare ikke å se den i vår iver etter å komme igang. Etter en halvtime eller så, tar vi en liten lunsjpause på en bergnabb og ser og hører en liten foss. Her forstår vi intuitivt at vi skal sjekke ut denne på tilbakeveien for et mulig avkjølende bad for en av oss og avkjøling av såre bein for den andre av oss. Hunden blir mer enn nok avkjølt ved å tråkke så mye i myr.

Lunsjen inntas til fin utsikt.

Ok utsikt dette!!

Blå prikk: Parkering

Gul prikk: Mount X

Rød prikk: Gynnildfjellet

Menssmerter i fjellet er ikke bare bare!

Etter rasten legger vi i vei oppover og høydemeterne blir spist hurtig siden det er ganske bratt, men god sti. Vi stopper innimellom å ta bilder av blomster som skal legges inn i vårt stadig økene artsdatafil. Men det er en annen grunn vi virkelig må stoppe og være i ro i nesten 1 time. Jeg vil ta opp et tema som dessverre ennå er ganske tabubelagt å snakke om, nemlig menstrasjonen. Jeg hadde fått min dagen før og av erfaring ville dagen etter være mye bedre uten for mye smerter. Dagen startet smertefri, men på vei oppover fjellsiden ble ting mye verre. Jeg måtte stoppe og legge meg ned på liggeunderlaget. En toalettpause hjalp på og vi fortsatte litt til. Men så sa det brått stopp igjen. Først satt jeg som forsteinet på en stein, før Martin la ut liggeunderlaget og hjalp meg krokbøyd bort til den. Han strøk meg over ryggen og småpratet til meg, selv om jeg ikke klarte å gi noen respons tilbake. En dame hadde passert oss på vei oppover da jeg satt på steinen og etter en stund kom hun ned igjen og spurte om vi hadde rast. Martin, som jeg berømmet han for etterpå, sa det som det var. «Hun har mensen og vondt i magen», og dame svarte, «ja da er det bare å ligge». Bra Martin! Jeg vil bare si at det må være lov å si høyt til de rundt seg at man har mensen og har vondt.

Hvile, paracet og litt mat - da kan vi igjen ta inn over oss det fantastiske landskapet dette fylket kan by på

Jeg fikk i meg paracet og etter sånn sirka en halvtime klarte jeg å reise meg opp og snakke litt. Jeg fikk i meg litt mer mat og drikke og kjente at nå begynte ting å gli over. Jeg ville fortsette og er veldig sta, så vi kom oss av gårde og jeg ble bedre og bedre. For meg ble det en "før "og en "etter" -tur, for nå var jeg meg selv igjen! Pratsom og ivrig etter å ta inn over meg hele dette landskapet som endret så drastisk karakter etter at vi hadde gått ut på en snøfonn som gikk opp et skar. Et magisk landskap åpnet seg opp og vi kunne like gjerne ha vært i de sveitsiste alper følte vi. Også er vi bare i Trøndelag! Men dette fylket kan by på mye flott har vi lært i det siste.

Mount X og stiløs navigering til Gynnildsfjellet

Den "offisielle" stien stoppe omtrent ved snøfonna oppi fjellsiden, ihvertfall ifølge Norgeskart. Den tydlige, synlige stien slutter på en topp som ikke er Gynnildfjellet, men vi som var døpt "Mount X", mye fordi appen Våk har et navn på den toppen med navnet "X". Men vi gikk ikke opp til denne først, vi fulgte bare skaret fra snøfonna videre og, via en liten omvei, ned i dalen som deler "Mount X" og Gynnildsfjellet. Vi måtte altså navigere oss opp til riktig topp uten sti, men med Norgeskartappen. Alle som har gått litt i fjellet og har som mål å komme opp på gitt topp, vet at for å komme opp til den, må man over andre små topper, og så flere topper før en kommer frem. Slik er fjellet. Det skal være langt og utfordrende å komme seg opp på den toppen man har valgt seg ut. Slik var det her også, men snøfonner med huler under seg var spennende og utforske, så vi hadde det ikke så travelt med å finne toppen. Norgeskart fungerte her oppe og vi klarte å peile oss inn mot riktig topp etter hvert. Bildene sier mer en tusen ord, så jeg lar de fortelle dere hvor spesielt vi synes det var her.

Lite besøkt topp, men for en utsikt!!!

På toppen traff vi 3 andre mennesker som kommenterte at de aldri hadde møtt noen andre oppå her før, så de ble litt overrasket. De hadde gått fra en annen kant enn den vi kom fra, sannsynligvis Brekkvollen. Nå var vi klarefor en lengre pause. Vi satt oss først på sørsiden med utsikt mot Rennebu, men det var for mye blest på, så vi flyttet oss og kom oss mer i le. Her hadde vi utsikt mot Trondheim langt der borte, men vi kunne gjennom kikkert se både Vassfjellet, Gråkallen, fjorden, spiret på Nidarosdomen, Tyholttårnet og Melkekartongen, dvs. hotellet på Tiller.

TOPPEN!

Cowboystrekk på toppen for både folk og hund

Khaleesi har i alle de år vært en oppvakt hund som ikke legger seg ned for å hvile. Nå gjorde hun det, og det skjønner vi godt da hun hadde brukt mye energi opp hit ved å fare frem og tilbake og  ivrig lukte på alt. Hun bruker nok mye mer energi enn oss og går adskillige flere skritt enn oss. Så hun la seg ned og vi mener hun tok en cowboystrekk mellom oss. Og når hunden slapper av så må vi gjøre det samme. Min smertepause og hundens powernap var forklaringen på at denne turen ble 7 timer lang. Det gjorde ikke noe da vi koste oss toppen og kunne ligge og slappe av, uten å fryse. Etter at bilder hadde blitt tatt og vi hadde slappet godt av, bega vi oss nedover igjen.

"RIDERS OF ROHAN, WHAT NEWS FROM THE MARK?"

Fantasylanskap - la fantasien løpe løpsk!

Denne gangen skulle vi ta den "første" toppen også, Mount X. Dvs den som er nærmest Gynnildsætra. Her fikk vi logget enda et fjell på appen Våk. Gynnildsfjellet var også et Fjelltoppjakt-mål, en fin app. Vi fikk begge følelsen av å være midt inne i film to av triologien til Ringenes Herre. Der Aragorn, Gimli og Legolas kommer over en ridende hærstyrke med ryttere fra Rohan. Jeg klarte ikke å dy meg og ropte ut: «Riders of Rohan, what news from the mark?» Det var så gøy å gjøre det i et slikt landskap.

Alle skal ha kos når som helst og hvor som helst

Naturens egen spaavdeling.

Det er bratt her, og glatt etter at Trøndelag har regnet ned gjennom juli, så vi forsøkte å være oppmerksomme på vei ned samtidig som vi går å speider etter blomster, insekter og dyr. Vi kom over en Buttsnutefrosk som ble fotografert. Ved vår første rasteplass på en bergnabb tok vi av stien og gikk bort til den lille fossen vi hadde sett. Her ble såre bein og en plantar facsitt nedkjølt og Martin dusjet hele seg i fossen. Det var regne spabehandlinga med vannet som slo mot skuldre og det deilig avkjølende vannet omsluttet kroppen. Han fant seg sitteplass nedi og under fossen.

Litt om plantar fascitt og min tilnærming til tur

Ettersom litt av teksten har behandlet et tema om smerte, vil jeg bare si kort at selv om jeg har plantar facsitt som gir utfordringer og som jeg ikke har blitt kvitt ennå, så betyr naturen og turer så mye for meg at jeg går mye tur på trass. Det skal også sies at jeg har lært smertene under foten å kjenne gjennom et års tid nå og vet at jeg kan klare en tur på opptil en mil, men da må jeg ha noen dager fri før jeg legger ut på en middels tur igjen. Av behandling så er det bare trykkbølge som har gitt en liten lindring for min del, men det fungere bare som brannslukking. Mer utredning er underveis, for dette orker jeg ikke å ha resten av livet. Men turer i fjellet og marka er såpass viktige for meg og min mentale og fysiske helse, at jeg går på tur likevel. Jeg tror det er mange som har noe som begrenser fysisk aktivitet og som kanskje sliter med motivasjonen for å komme seg ut. Til det så anbefaler vi å komme seg ut uansett. Om det er kort eller langt så gir det så utrolig mye bare å være i naturen og få andre inntrykk enn byen, hjemme, jobb, tv og så videre...