FRA VEST TIL ØST PÅ 24 TIMER

Hestgrovheia og Storkluken

4. & 5. september 2021

LØRDAG

Vi skriver helgen 4. – 5. september 2021. Det er lovet et fint septembervær og da må vi ut! Takket være at vi har vært en del rundt forbi i Trøndelag og liker å lete opp nye plasser, kom vi over Hestgrovheia. Portalenagdenes på Instagram hadde plukket oss opp tidligere da vi la ut vår padletur på Øyangen for ett år siden. Vi begynte da å følge dem og ved å gå gjennom postene deres på Instagram, kom vi over Hestgrovheia. Dette er Agdenes sin høyeste topp (656 m.o.h) med en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Fra toppen ser man rett ut i vest og Nordsjøen.

For å komme dit, fra Trondheim, kjører du til Orkanger og følger riksvei 710 ut til Lensvik. Her tar du av til venstre opp til Landrø og betaler en liten avgift ved ei lita bu på høyre side av veien. Så følger du grusveien opp til et lite kryss der du parkere på venstre side. Skiltet Vester Varden er den stien du skal følge. Nå er det bare å spenne på seg sekken og begynne å gå oppover.

Blå prikk: Hestgrovheia.

Blå prikk: Avkjørsel.

Gul prikk: Parkering.

Rød prikk: Hestgrovheia.

Stien er lett å følge og høydemetrene blir slukt i ett rolig tempo. Solen skinner og vi får mer og mer utsikt til Trondheimsleia og Øyangen. Det er litt bløtt, men gode fjellsko holder det våte element ute. Stien tar, etter en bratt bakke, til venstre og herfra følger du en liten rygg. Vi ser en kul steinformasjon og får "Trolltunga følelsen" av å se på den. Bare at denne er veldig liten. Likevel prøver vi å få tatt bilder i en slik vinkel at det kan se ut som vi er på Trolltunga. Det går sånn passe.

Etter noen flere høydemeter til kommer vi mer opp på snaufjellet og nå merker vi at vi har kommet til september måned. Vinden tar seg litt opp og vi må ha på mer klær. Ved et vann som ikke har noen navn på kartet må vi ha litt mat før vi fortsetter opp til toppen. Denne ser vi fra der vi lunsjer. Etter påfyll setter vi inn «toppstøtet» og kommer først opp til ei hytte. Oppe i fjellsiden har vi spottet noen antenner og de stammer fra da militæret hadde en post der.

Det er en enkel stigning opp og vi kommer til skiltet vi har sett blitt postet på Instagram gjennom #portalenagdens med skriften «Vester Varden» eller Hestgrovheia som den også heter. Her blåser det skikkelig og det er ikke et blivende sted over lang tid. Vi signerer i boka og får tatt de bildene vi ønsker. Vi prøver å nyte utsikten i alle himmelretningene selv om vinden er kraftig. Ørlandet stikker ut i vannet, flat og kystaktig, og vi ser Hitra i det fjerne.

På veien nedover tar Martin seg et bad i det vannet vi rastet ved, bare fordi han synes det er gøy å bade når som helst. Han innrømmet at det var kaldt, kanskje 8-10 grader. Turen ned går fint og vi er veldig glade for å ha vært her.Det kan virkelig anbefales å dra ut hit.

SØNDAG

Lørdag kveld, etter å ha vært oppe på Hestgrovheia, er vi på leting etter et nytt sted. På vei ned fra fjellet dagen før slo tanken meg på om det ikke er noen overkommelige fjell helt øst i fylket vårt. Mot Meråker og svenskegrensa. Norgeskart leverte svarene og vi fant Storkluken på 1110 m.o.h. Av det lille vi kunne finne på nettet fikk vi bekreftet at dette er et overkommelig fjell. Vi gledet oss til å komme oss av gårde.

Blå prikk: Innkjøring Kluksdalen.

Rød prikk: Storkluken.

Det er nesten to timers kjøretur fra Trondheim, men det var verdt det. Du følger E6 til Stjørdal, tar av mot Meråker og kjører helt til skiltet Dalådalen/Kluksdalen dukker opp på høyre side. En lang grusvei tar deg med helt inn til en gård. Bonden her har lagt opp til parkeringsplass for turgåere og du betaler en 50 kroner over Vipps for å stå her. Dette er også et populært fjell ettersom det arrangeres et løp som heter Storkluken opp. Dette er ikke et fjell å dra til hvis du ønsker å være helt i fred, men samtidig det er ikke så mye folk at du går i kø heller.

Blå prikk: Parkering.

Rød prikk: Toppen.

Det starter flatt på en god og bred grusvei. Etter en stund møter du et skilt der det står privat vei, men det er en pil inn til en liten sti som du skal følge for å komme deg videre opp mot fjellet.

Herfra går det bare oppover i fin fjellbjørknatur. Vi må raste og velger oss et sted innimellom disse krokete fjellbjørkene. Her faller også avgjørelsen på at jeg må ha en ny, bedre isolerende sports BH. Nå er jeg lei av å bli så våt og kald med den jeg har. I en senere post skal jeg fortelle kort om min fine opplevelse med å bruke Brynje sin sports BH.

Etter mat begir vi oss videre oppover igjen. Ved tregrensa ser vi en benk som heter «Kjell sin benk». Vi skulle gjerne ha fått tatt et bilde av den, men den var så populær at vi ikke kom til. Nå har vi kommet oss opp på snaufjellet og stien er ok med noen bløte partier her og der. Det skulle helst ha vært noen klopper her, men ettersom vi er kommet opp på snaufjellet og det er skrått, er det nok ikke så lett og legge de ned.

Vi begynner å spotte et eller annet oppe i fjellsida og vi får rett i at det kan se ut som et steinhus oppe i lia. Fjellet som ruver over dette steinhuset har en fasong som for oss minner oss om noe vi kunne ha sett i en fantasyserie a la Game of Thrones eller Ringenes Herre. Det er skikkelig kult og vi prøver å få fanget både fjellet og steinhuset i en vinkel som får med det vi ser i virkeligheten, men det er vanskelig. Her også er det en del folk som hindrer oss litt i å få tatt noen gode bilder, men vi gjør det vi kan.

Steinhus til venstre.

Når du kommer deg opp hit, er det ei bratt skråning igjen med mer typisk terreng  du forventer på 1000 meters høyde bestående av stein. Etter å ha forsert den siste bratte kneika, ligger steinene som digre trappetrinn foran deg. Toppen ser du derimot ikke. Den ligger skjult bak en annen topp du har til venstre for deg. Likevel er det ikke lange veien opp og folk vi ser der fremme viser at vi er på rett vei.

Vi kommer opp og står på vardesteinen. Vi er i Norge og Sverige på samme tid. Ettersom det fremdeles er pandemi, og på dette tidspunktet så var ikke grensene åpnet, brøt vi egentlig loven da vi vandret rundt oppå der og sikkert var over på svensk side. Vi spøkte at nå må vi vel i karantene ettersom vi hadde vært inne i Sverige.

Sverige i det fjerne.

Vinden gjorde det selvsagt utrivelig å være her oppe lenge, så etter å ha signert i boka og tatt bilder gikk vi ned igjen. Bare at vi fulgte ikke samme vei ned fra toppen av. Vi valgte å gå bort til en annen fjelltopp, nemlig den som så så spesiell ut nedefra steinhuset. Rett under denne toppen var det ganske så kule kampesteiner som kunne ligne på troner. Her måtte vi selvsagt posere og late som vi var i både «Game of Thrones» og «Ringenes Herre»-land. Et morsomt lite innslag på turen dette.

En liten sjokoladepause ved steinhuset var god å ta før vi fortsatte nedover. Det var deilig å endelig gå nedover ettersom mine bein egentlig var uslitte før vi startet på turen. Vi hadde tross alt gått opp på en fjelltopp dagen før også.

Ikke den dummeste plassen og ta seg litt sjokolade på.

Uttrykket "kodak moment" var, før det betød at man misset muligheten, en minneverdig hendelse verdt å få på film. Vi fikk et slikt moment på vei ned, men selvsagt uten at noen av oss hadde opp et kamera. En liten bru skulle forseres og Martin gikk først. På grunn av litt gjørme og vått underlag på treplankene mistet han balansen og tok et imponerende fall som inkluderte en salto med skru utefor denne lille brua. Det gikk bra, men det så veldig dumt ut. Bevegelsene hans var liksom all over the place, først forover, så til siden før han til slutt landet bakover. Vi lo godt etterpå og heldigvis var det ingen andre der som så det. Martin kom uskadd fra hendelsen heldigvis.

Vi var en fornøyd gjeng da vi kom ned til bilen og kjente at dette var en av de helgene vi kommer til å huske godt i ettertid. Det artigste å tenke på var at vi på kun 24 timer hadde vært omtrent helt vest og helt øst i fylket. Fin kombinasjon dette. Ta for all del turen til Storkluken og kos dere masse med den flotte naturen.

God Tur!