Sensommertur - tre ulike turer

Fredag 27. august - søndag 29. august

Kjøligruva

Glomma

Sylan

Sylane

KJØLIGRUVA

Sommeren er på hell. Det er et trist faktum og vi går mot mørkere tider. Men selv om naturen snart går inn i en lang dvaletid, betyr ikke det at vi må det. Både høst og vinter kan by på mange flotte naturopplevelser. Så det er ingen grunn til at vi skal gå inn i dystre tankesett selv om naturen rundt oss kan virke svært så dyster i perioder på høst og vinter.

Fortsatt holder sommeren stand med grønne trær og grønne plener. Sola som skinner fra blå himmel sender fremdeles varme stråler mot oss og varmer vår hud. Vi kan såvidt skimte, noen steder, at høsten begynner å gjøre seg gjeldende, særlig i fjellet.

Denne helga var det meldt knallvær og med de tankene nevnt ovenfor er det viktig for oss å benytte oss av det. Tidlig på fredag rettet vi E-Golfen med kajakkene på taket mot Røros og ei helg på hytta. Vi var likevel relativt lite på selve hytta ettersom været lokket oss ut på eventyr. Sola skinte i Trondheim, men det skyet mer og mer til dess nærmere vi kom Røros. Ifølge yr.no var ikke dette meldt. De meldte strålende sol. Den lot vente på seg.

Etter å ha ladet bilen litt på Ålen kjørte vi opp til skiltet til Killingdalen og Tydal. Dette er en bomvei over Riasten, en veldig flott kjøretur fra Haltdalen over til Tydalen. 80 kronasjer legger du igjen, men du får en veldig flott opplevelse.

Blå prikk: Avkjørsel Killingdalen.

Gul prikk: Parkering Jensåsvollen.

Rød prikk: Kjøligruva.

Tidligere i sommer hadde jeg og mine foreldre funnet et sted her oppe på Riastveien for å gå en tur. Takket være appen Trimpoeng og konkurransen Ålen hadde lagd, fant vi et sted som het Kjøligruva og Kjølihytta. Vi ble nysgjerrige og tok turen i starten av august. Dette viste seg å være en så fin tur i et flott terreng at jeg ville vise Martin stedet nå som anledningen bød seg.

Vi fulgte grusveien, (som på vinteren fungerer som oppkjørt skiløype), og kom fram til Jensåsvollen inn til venstre. Her var det bare å følge en traktorvei opp til et parkeringsområde. Herfra passerer du en bom og kan da bare nyte den lettgåtte brede stein, som også er syklebar, høyere og høyere opp.

Blå prikk: Parkering.

Gul prikk: Åpen hytte.

Rød prikk: Kjøligruva.

Orange prikk: Kjølihytta.

Utsikt inn til Sylan.

Jo mer oppover du går, dess mer utsyn mot Sylanmassive får du på høyre hånd (dvs østover). Denne fredagen var det overskyet og skyene hang litt tungt borte ved svenskegrensa, men det ville visst klarne opp slik at vi fikk sett selve StorSylen/Syltoppen. Kjært fjell har mange navn.

Det første trimpoenget får du når du kommer opp til Nedre Kjølitjønna. Her passerer du en liten bekk og ved dette vannet er det ei lita hytta. Dette er ikke Kjølihytta, men ei åpen hytte du er velkommen til å bruke, med 5 sengeplasser og en liten kjøkkenkrok. Vi gikk inn for å komme i le for en litt lei vind og spiste der inne. Ifølge gjestebøkene har denne hytta fungert som gjestehytte i 41 år.

Vi skrev oss inn i hytteboka før vi gikk videre opp til selve Kjøligruva. Her er det en stor, grå haug med stein som sikkert er brukt til å fylle igjen gruva. Det er ei lita elv som kommer ut under en kraftig jerndøra som stenger inngangen til gruva. Elva er brun gul og ser helt bra ut, men det er typisk for slike gruveområder og bør ikke drikkes. Trimpoeng ble det ihvrtfall ved gruva også.

Så gikk vi videre for å se om vi så Kjølihytta, hvilket vi gjorde etter bare noen meter. Tanken var å gå bort, men jeg fant ut at det var smart å snu ettersom foten min begynte å si ifra om at nå begynte det bli langt nok. Jeg skulle tilbake også. Hit opp var det litt over 5 km.

Kjølihytta i det fjerne.

Det anbefales å ta turen hit hvis du er i området. Mye å gå på og mye og utforske. Martin tok noen kast med fiskestangen også i håp om at det bet på, noe det ikke gjorde. Bedre lykke neste gang.

PADLETUR PÅ GLOMMA

Lørdag morgen våknet jeg tidlig og da jeg åpnet døra fra det lille annekset vi sover vi, døpt Hiet, kom jeg ut i null grader og typisk høsttåke med ei sol som jobbet hardt for å trenge gjennom. Det er like magisk hver høst synes jeg. Denne dagen var det lovet strålende sol og alltid etter tåke blir det pent vær. Opp mot 20 grader var det lovet og vi skulle på padletur med mine foreldre. Opprinnelig plan var Femunden og Nordvika, men det ble heller Glomma, eller Glåma. Det viste seg å ikke bli noen dårlig erstatning. Martin og jeg hadde padlet strekket Orvos – flyplassen i 2019, dagen etter 17. mai. Da syntes vi ikke det strekket var så fint, men vi hadde overskyet vær, vind rett imot og jeg opplevde å være en del kald. Denne lørdagen var det derimot totalt annerledes vær enn i mai 2019.

Typisk tidlig høststemning på fjellet, 0^oC.

Logistikken krevde 2 biler. Først måtte alt utstyr settes av ved Orvos, like ved brua. Her var det en gang en campingplass, men den er nedlagt for lenge siden. Det er en bom her som gjør til at kano og kajakk måtte bæres et lite stykke før vi kom ned til elva. Elva har en del stryk akkurat her, men en setter ut på nedsiden slik at det du ikke havner i disse. Når alt utstyr var satt av, kjørte vi begge bilene inn til Røros og til enden av flyplassen på en vei inn til høyre der den ene bilen ble satt igjen. Deretter kjører man opp til Orvos igjen. Når all logistikk er unnagjort, er det bare å sette ut kano og kajakker og nyte turen.

Blå prikk: Orvos og utsett av kano og kajakk.

Gul prikk: Sundet.

Orvos og utsett av kano og kajakk.

Det var vindstille, lite vann en del plasser og det var bare en ting å gjør; la seg rolig drive med strømmen. Det var ikke mange padletakene som var nødvendig på dette strekket.

Glad gjeng på tur.

Ved den ene bredden kom det en flokk med kyr nede i vannkanten. Den ene virkte svært hissig på grøten og hadde nok som mål og jage oss så det ut til. Hadde vi padlet lenger inn mot land tror jeg faktisk hun hadde prøvd å dytte på kajakk og kano for å få oss vekk. Så vi dro som fort vi kunne uten å forstyrre de for mye.

En bør alltid ha en del rast på tur, og padling er intet unnatk. Så når sulten meldte seg var det bare å finne et sted og gå i land. Takket være at det var litt senere på året, så hadde det kommet frem en sandbanke på venstre bredde der det var enkelt å gå i land. Deilig å strekke på bena for både to og firbeinte. Været var nå varmt nok til å gå barbent på sandbanken, men Glomma hadde ganske kaldt vann i seg allerede. Likevel var det deilig å typpe tærne. En fugletype som heter Sandlo gikk her på sanden og virket veldig tam. En del dyrespor fra ulike klovdyr var lagt igjen i sanden og vi kunne følge de ut i vannet, så de hadde nok vasset/svømt over på et eller annet tidspunkt.

Etter pausen padlet vi til der Glomma gjør en ganske kraftig sving mot venstre. Her er den en slags odde med myk sand og det passet utmerket med rast nummer to. Martin fikk raskt igang ett lite bål med tørrkvist og pinner som lå rundt omkring og snart kunne de to som driker det få nykokt bålkaffe. Vi hadd med fisketstang og det vaket mye, men ingen av oss fire som prøvde noen kast fikk napp. Det var veldig deilig å bare henge her, gå barbeint i sanda og pusse gifteringen slik at den ble blank i den finkornede sanden.

Rast 2 med bål og fisking.

Parkering for bil nummer 2.

Herfra er det ikke langt ned til flyplassen og der den andre bilen stod. Vi hadde brukt om lag 4 timer på dette strekket. At ikke flere padler her er meg uforståelig. Ja, det må litt logistikk til, men vil man nok får man alltids ordnet det. . Hvis du har mulighet, ta turen da den har mye å by på av natur og fin rolig padling

SYLAN

Den påfølgende søndagen var like fin værmessig som lørdagen. Nå var planen å kjøre Riastveien over til Tydalen og inn til Nedalshytta som som er inngangsporten til Sylane og Storsylen/Syltoppen og generelt hele Sylanmassive. Martin hadde en overnatting på toppen under hetebølgen sommeren 2019 og var veldig ivrig på å vise meg området. En gang for lenge siden hadde vi kjørt inn til Nedalshytta, men tok aldri på oss fjellskoa for å gå i området. Nå var tiden inne og vi dro fra hytta relativt tidlig sammen med mine foreldre. Vi synes det er fint å ha de med oss slik at de og får oppleve nye steder ute i naturen. De er begge i 70 – årene, men spreke nok til å gå i skog og fjell. Det tar 1 time og 26 minutter å kjøre fra Rugldalen over Riastveien og inn til Nedalshytta,litt lengre enn om Aursunden som tar 1 time og 18 minutter.

Riastveien.

Vi fikk parkering nedenfor hytta og det vises at dette er et populært sted å komme ettersom det var nesten fullt på parkeringsplassen. Du Vippser 50 kroner i avgift for å stå pr. døgn. Oppe ved hytta fant jeg en stolpe som er en del av en annen konkurranse jeg er med i, nemlig Stolpejakten og fikk 25 poeng for den lille turen, noe som jo var gøy.

Blå prikk: Innkjøring mot Nedalshytta.

Gul prikk: Nedalshytta.

Her inne på hyttetunet er det skilt og kart på hvor du kan gå . Vi fulgte skiltet til Syltoppen som er markert som svart rute. Svart farger betyr krevende, men det må gjelde bare fra selve foten av fjellet og opp på toppen. For stien opp på platået var mer enn overkommelig for de aller fleste. Det er ikke lov å sykle her og stien er ikke bred nok for det heller hvis det var lov. Det er lagt ut mange klopper som er fint ettersom vi kunne se spor av mye menneskelig aktivitet før kloppene ble lagt. Vi mennesker er dessverre verdensmestre (uten å ha noen vi konkurrerer mot) i å ødelegge naturen og kloden vår med våre avtrykk. Vi må gjøre en innsats for at naturen får være mest mulig i fred. Derfor er det er flott tiltak å legge ut klopper på sårbare områder.

Tilbake til det mer positive så er det så flott å komme rett opp i et fjellmassiv som dette. Man trenger ikke å gå en lang, kjedelig og grå grusvei før man kommer inn i selve fjellområdet (bare kjøre den). Her har du Sylmassivet rett foran deg med en gang og det er bare å gå og nyte det. Sola skein og himmelen var blå, men det var litt vind, så en vindjakke var fin å ha. Blåbærlyngen hadde begynt å bli rød så høyt oppe og gav fjellet sitt fantastiske fargespill som høstener så kjent for. Lyngen begynner også å få høstpreget. Det er bare nydelig og må selvfølgelig oppleves siden ord blir fattige når man skal beskrive disse inntrykkene.

Planen var å gå inn til Sylsjøen, men det er 8 km dit og det var ikke mulig med den foten jeg har nå. Likevel er jeg ikke skuffet. Bare å være her oppe var belønning nok og vi fikk gått opp på en bitteliten topp med en liten varde på seg. Det ble en «topptur» likevel.

Dagens rute.

Puddelen må være med.

Hvis/når foten min blir helt fin igjen, vil jeg gjerne prøve å komme meg opp på Syltoppen. Det er fint med mål, men de må ikke stresses igjennom. Uansett så er jeg så sjeleglad for at jeg endelig, etter 3 år, klarer å komme meg ut på litt lengere turer i skog og fjell, for dette er inntrykk og minner jeg trenger for å jobbe videre med foten slik at den kan bli bra igjen.

Vi har nå beskrevet 3 overkommelige turer i Rørosområdet. Dra til hvilken disse tre plassene hvis du kan og nyt omgivelsene. Dann dine egne minner og inntrykk. Våre ord er bare en hjelp på veien for hvordan du kan gjennomføre turene.

God tur!