Forollhogna

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Et lenge etterlengtet fjell.

Forollhogna, et fjell vi har snakket om lenge. Endelig klaffet det, for som vi har sagt før, vi bor i Norge. Værvinduene er små og tiden og dagen må også klaffe for oss. Nå hadde vi endelig flaks og siden det er sommerferie var det kun en ting å gjøre. Pakke bilen og komme seg av gårde.

Spontaniteten lenge leve!

Vi skulle uansett opp på hytta denne dagen, men hadde ikke planlagt å ta en snarvisitt innom Forollhogna i forkant. Martin plantet et frø i hodet på meg da han spurte, (dette mens vi holdt på å pakke for hytta.) Etter en kort runde i hodet mitt sa jeg «ja, vi prøver». Modus operandi her hjemme er alltid at vi drar, også ser vi om det lar seg gjøre.

Fantastiske Synnerdalen.

Vi var kjappe på avtrekkeren og kom oss av gårde i noenlunde rett tid, men selvfølgelig mye senere enn om vi hadde planlagt turen dagen før. Vi kjørte litt forbi Støren og tok av ved skiltet Hauka. Herfra er det bare å følge til Enodd. Når man kommer dit, tar man til høyre mot Storbudal. Her er det bare å kjøre rett frem, passer en bomstasjon (man skal ikke betale før man kjører ut igjen. Betalingstjenesten er gjennom YouPark) og følg grusveien som går gjennom fantastiske Synnerdalen til veien stopper på Bakksætra. Kartutsnittene under viser litt detaljer om hvordan komme seg til utganspunktet for turen, samt hvor Forollhogna ligger.

Gjennom bjørkeskog før herligheten starter.

Det er sol og skyer om en annen og en god temperatur. Ikke for varmt for en fjelltur noe som passer både to- og firbente. Fra parkeringsplassen, som var overraskende full denne dagen, går det en godt skiltet sti. Turen starter langs elva Bua som krysses over brua ved parkeringsplassen der stien går langs elva, oppover før den går opp til venstre, forbi litt jorder og et par bygg. Så går den videre inn i bjørkeskogen og her venter et godt drag med oppoverbakke. Ettersom vi har Ekkertiden ferskt i minne så får vi oss ikke til å si at denne stigningen er bratt. Men den er jo det, dog  mer enn overkommelig for de fleste og bør ikke være noen utfordring hvis du har noen mil i skog og fjell bak deg.

Et flott sted å innta lunsjen!

Hvilestein.

Det er en god del vannkilder i form av bekker, noe som er betryggende når man har med seg en liten (eventuelt stor) hund. Gjennom bjørkestammene ser vi Forollhogna og det er absolutt en dragning å komme seg opp dit. Idet vi kommer ut av bjørkeskogen er den liten pynt med en fin stein å ta lunsj ved. Vi blir ikke sittende lenge, for Martin har en tidsplan, ment humoristisk, men det er et værvarsel om eventuelt noe tordenvær utover ettermiddagen. Så vi trasker rasker på i et betydelig hurtigere tempo enn hva vi pleier. Det skal man få betalt for i ettertid for å si det slik. 

Fra vår "hvilestein" så var det ikke mange hundre metrene til vi kom til det som visstnok er den "ekte" kvilesteinen, med skilt og det hele. Så det er jo et alternativ å ta en rast der, selv om vi syntes utsiktsplassen vi fant var like fin.

Naturreservat og villreinstamme.

Det er et nydelig fjellandskap med grønne daler der ulltykke sauer beiter i skråningene under fjelltopper av varierende høyde. Stien er god, bred og hardtråkket. Det er ingen spor etter andre tråkk eller stier ut til sidene laget av mennesker, noe som kanskje er på grunn av at Forllhogna er et naturreservat der mest mulig natur skal bevares og beskyttes. Vi trives veldig og går på og runder et fjell der stien fører oss i retning Forollsjøen og selve fjellet. Vi treffer på noen som sitter i lyngen og ordner seg mat på primus. De forklarer at de sitter og ser på villreinflokken på andre siden av dalen, de ser dyra når de går ut på snøfonna visstnok.

Litt uvanlig med så lettgått sti.

Vi har hatt våre fjellturer og gått målrettet mot ulike fjelltopper, men som regel er toppene litt skjulte eller har stier der man er nødt til å gå litt på tvers eller andre tilnærminger. Her opplever vi det spesielle at vi skal gå på en sti som går mer eller mindre direkte mot fjellet, som vi også stort sett ser hele tiden. Forollhogna står der nemlig som den eneste toppen rett imot oss med en dal på den ene siden og Forollsjøen på den andre. Vi synes dette er veldig spesielt, og humøret er på topp.

Forollhogna

Uten sekk blir turen lett!

Det er, eller i hvert fall føles det flatt ut frem til man kommer til foten og da begynner svak stigning. Den stigningen blir brattere og brattere og jeg tar til slutt avgjørelsen, etter oppfordring fra Martin om å legge fra meg sekken. For en som trodde at hun aldri kom til å klare å bære en sekk på tur for noen år siden, til å trives best med sekken på ryggen, er det et lite nederlag og ikke bære den helt til topps. Men det er jo bare tull. Oppstigningen blir jo lettere og vi skal ned samme vei. Så med et par sjokoladebiter innabords og noen kilo mindre å bære på så starter vi på toppstøtet.

Bit for bit, med rovfugl i monitor.

Det skal vise seg å bli mer slitsomt enn hva jeg så for meg, men det er formen min sin feil. Den har vært elendig den siste tiden grunnet mye migrene, så jeg sliter med alt. Men Martin tar smarte valg og stopper ofte og instruerer oss i å ta noen gode magadrag. Vi stopper et sted og beundrer en rovfugl som flyter på vingene og lager lyd. Etter kort tid så er vi plutselig på toppen.

Fantastisk, 360 graders utsikt.

En stor varde ønsker velkommen, og det er en del folk her oppe. Et vidunderlig vidsyn i alle retninger er det fra toppen. Hva alle fjellene og dalene vi ser heter gikk vi ikke dypere inn på mens vi stod der, men vi ser i hvert fall Os, ned til Dalsbygda og Rondane. Dalsbygda er for øvrig der hvor den andre «innfallsporten» til Forollhogna går fra. Vi knipser bilder og drikker litt vann og skriver oss inn i boka. Det er kjøligere her oppe 12 grader så ikke direkte kaldt men...) , så vi blir ikke lenge. Det er bratt og litt løst på vei ned, så turen er absolutt ikke over. Her er det bare å ta det med ro og tråkke forsiktig. Det er på vei ned fra fjellet at ulykker ofte oppstår da man er mer sliten og kanskje litt avslappa etter å ha nådd målet for turen.

Jupp, der var vi.

Folk på tur.

Vi slår av en prat med et par som er på vei opp og som er virkelig trivelige folk. Alltid gøy å utveksle turopplevelser med andre likesinnede. Etter praten fortsetter vi ned der jeg satt sekken min, plukker den opp og så  trasker vi videre. Målet nå er å komme til den elva vi passerte på vei opp slik at føtter og tær kan få seg en god og avkjølt hvil. Mine tær er veldig vonde, noe de ikke pleier av en slik tur. Det er nok det raske tempoet vi har holdt som har gjort det. Det kalde elvevannet er ren lykke og vi nyter det i lange drag. Nå er det bare resten av turen igjen.

Nedkjøling i Bua.

Det blir varmere jo lenger ned vi kommer og elva Bua lokker definitivt med et bad. Så da vi kommer ned til parkeringsplassen er det bare å finne frem et håndkle og tørre klær for så å hive seg ut i den kalde, men ubeskrivelige deilige elva. Her sitter jeg lenge før jeg går opp. Det kom ikke noe torden. Dagen har vært perfekt.

Epilog:

Denne turen markerte for oss noe helt spesielt. Bare 3 og en halv uke før ble Martin innlagt på sykehuset for å få satt inn en pacemaker. I flere måneder hadde han følt på lav puls og svimmelhet bare han reiste seg fra sofaen. Han har ikke trent som vanlig, men vi har klart et par turer. Likevel har han ikke hatt det bra. Han beskrev det som at han kun har hatt 1 gir å gå på. Til tross for dette klarte han å gå opp på Ekkertiden, noe som virkelig var imponerende.

Nå har vi gått på Forollhogna og han har hatt det helt utmerket. Han har normal puls igjen, har flere gir og er ikke svimmel. Det er fantastisk. Derfor ble denne turen for vår del helt spesiell.  

PS: Det hurtige tempoet forårsaket en stor vannblemme på ei tå og en blånegl for min del. Litt mindre betydningsfullt enn det Martin slet med før pacemakeroperasjonen. Ja ja, livet leverer!