Gottlundmarsjen i Finnskogen

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Landsby heller enn tettsted

En kunstutstillingsåpning til min mor og hennes venninne, Bodil, gjorde til at vi havnet i tykkeste Innlandet fylke, nærmere bestemt på Flisa. Flisa kaller seg en landsby, noe jeg kan istemme og synes alle små «byer» i Norge bør ha den betegnelsen om seg selv. At det norske språk har valgt å kutte ut den beskrivelsen av alle de små stedsplassene i Norge er et tap for språket, og småbyene som oftest bare blir omtalt som "tettsted". Landsby er jo så mye kosligere! Så en applaus til Flisa som har valgt å kalle seg landsby.

Rød prikk: Elverum

Blå prikk: Oslo

Gul prikk: Flisa

Finnskogen

Hvis man er litt kjent, så kan man ha fått med seg begrepet eller navnet "Finnskogen". Ved blant annet Flisa, ikke så langt fra svenskegrensen, ligger dette Finnskogen som er ett sammenhengende skogsområde mellom Solør og Trysil og som også har sin del i Sverige, i Värmland. Man sier visst ikke bare Finnskogen, men skal presisere om det for eksempel er Grue Finnskog, Åsnes Finnsk, Våler Finnskog og så videre. Dette området har en rik historie om finner, dvs skogsfinner, som kom til disse grensetraktene og bosatte seg. De hogg ned skog for å så det som har blitt omtalt som finnerug i asken. Man kan finne mye info om dette på nettet.

Blå prikk: Flisa

Rød prikk: Svullrya

Guiding av erfaren stifadder

Finnskogleden er et uttrykk vi har hørt om, men aldri tenkt tanken på å undersøke. Kanskje mest fordi vi ikke har noe naturlig grunn til å dra dit. Da det ble klart at min mor og Bodil, skulle ha utstilling på Galleri Fjøset i Solør, et landskapsområde som blant annet inneholder landsbyen Flisa, så bød det seg en anledning for å dra nedover å ta denne leden i øyesyn. De to som inviterte min mor og hennes venninne har i mange år vært aktive i DNT og gått mye i disse skogene. Så vi fikk med oss erfaren Turistforeningen guide og stifadder.

Liten orm kan gi behov for endring i planene

Opprinnelig skulle vi gå en led som tok oss over til Sverige, men etter å ha tenkt oss om og sjekket mer på nett så fant vi ut at vi ikke kunne det da vi skulle ha med hund. Hunden vår har ikke vaksiner som er påkrevd for å komme inn i Sverige og heller ikke pass. Dessuten sto det ganske klart på nett at dagstur med hund til Sverige ikke lenger var mulig da hunden må få ormekur mellom 24-120 timer før innreise til norge. Det er på grunn av revens dvergbendelorm, som fortsatt ikke finnes i Norge at dette er så strengt. Så selv om vi ikke skulle gjennom noen grensestasjon og dette var midt i den tykkeste skogen, vet man aldri om man kan møte på en oppsynsmann. Dessuten så er jo reglene og kravet om ormekur 24 timer før innreise der for en grunn, og vi ønsker ikke å være de som bringer dvergbendelorm inn i Norge. Så vi ba om et alternativ og fikk det. Dermed skal dere nå få bli med på Gottlundmarsjen, selv om den ikke nødvendigvis er en del av selve Finnskogleden.

Blå prikk: Parkering ved Galleri Tysken.

Rød prikk: Helgedammen.

Start Gottlundmarsjen

Vi bodde på Flisa Camping, som kan varmt anbefales, og vi hadde avtalt at min mor og vår guide Ingrid skulle komme hit for så å følge etter dem da Ingrid visste hvor vi skulle kjøre. Litt over klokken åtte om morgenen var de på plass og vi fulgte etter. Her var det bare å følge riksvei 2 mot Kongsvinger. I Kirkenær tok vi av mot Svullrya. Her passerte vi Frysjøen og Skasen før vi kom inn i den lille landsbyen Svullrya. Forbi kirken kjørte vi før vi parkerte ved et hus det stod Galleri Tysken på. Litt opp i bakken som vi hadde kjørt på før vi parkerte begynte Gottlundmarsjen.

Vandring i stillhet - lytte til naturen

Planen var å ta 15 km runden, noe vi også gjorde. Stien var smal og gikk på rad og rekke. Været var oppholds og så tidlig på dagen kanskje 10 grader. Alle gikk i stillhet. Dagen før hadde vi fått med oss noen ark med litt historie om Finnskogen og finnene som kom hit og deres levesett. Innimellom refererte vi litt til den før det ble stille mellom oss igjen. Vi kom ut av et skogstykke og over til et hogstfelt som tok oss med opp i en ny skogdel. Jeg følte en ærbødighet mens jeg gikk, av en eller annen grunn. Derfor var jeg stille. Jeg gikk kanskje og hadde en form for forventning til hvordan denne Finnskognaturen var eller kom til å utfolde seg dess lenger vi gikk. Jeg hadde forventet furuskog og ganske flatt terreng og jeg fikk rett i det. Så vi gikk og nøyt natur, vær, stillhet og fellesksapet i å være på tur sammen, tre damer og Martin.

Ærbødighet overfor den fine skogen med de ranke trærne

Da vi ankom Flisa dagen før konkluderte vi med en ting, dette var et altfor flatt område for oss. Det er vedlig spesielt og fint å gå der, men vi trenger litt mer variasjon i naturen rundt oss. Her omkring er det små åser på 300 meter og noe som omkranser jordbruksområdet. Og selvsagt Finnskogen. Du kan bli skuffet hvis du ikke har fått med deg at Finnskogen bare består av skog og du trodde at du kunne kom deg på en fjelltopp innimellom all skogen. Det er isåfall ikke før du kommer til Finnskogdelen som er nærmere Trysil. Vi gikk inn i et skogsområde etter hogstfeltet der vi begynte å føle at denne skogen var noe annet enn den skogstypen vi er mest vant til fra Trøndelag. Høye, slanke furutrær med røtter i hvit lyng og rød og grønn mose omkranset oss. Ærbødigheten min steg. Det samme gjorde fascinasjonen hos oss, ikke bare oss som var her på besøk. Ingrid ble like bergtatt hver gang hun gikk her. Skogene her lokker på henne. Det kan vi godt skjønne ettersom vi godt kan tenke oss å gå andre leder eller runder i dette området.

Ett sted må tømmer også komme fra

Standard F10 fra 1956 og andre klenodier

Runden tok oss med ut på en grusvei, men like bortenfor så tok vi av fra denne igjen gikk opp en bakke som førte opp til et gårdsbruk- Vi trodde først det var forlatt, det så slik ut, men da en hund kom ut fra et hundehus og gjødde mot oss, skjønte vi at var i bruk. Vi gikk ut på kjøreveien igjen og etter litt sjekking på kartet, vandret vi mot en gård der det stod noe snodig ved veibanen. Her har bonden plassert en gammel bil, en Standard 10 fra 1954. En papirlapp var festet på ruten som fortalte litt om historien til bilen. En gammeldags bensinstasjon var satt opp med mange gamle skilt, ruste sykler, en god gammeldags rød telefonkiosk og gamle bensinpumper. En traktor toppet hele bildet. Etter å ha sett på klenodiene, og tatt bilder, fortsatte vi mot en gård som hadde en stor flokk med sauer ikledd ei ull med mange fargesjatteringer. De var nysgjerrige  og fulgte oss mens vi gikk stien på utsiden av deres innhegning. Khaleesi fikk en nese-tilnese opplevelse med en modig sau, noe vi ikke klarte å få tatt bilde av. Vi sier jo innimellom at Khaleesi kan se ut som et lite lam en gang iblant. Sort og krøllete. Hun hadde sikkert trivde med de, en liten stund.

Sjefene på gården!!

Bålkaffe og god prat

Etter å ha forsert  åsbakken ned fra gården kom vi ned på en grusvei der vi tok til venstre og gikk kanskje 50 meter  før vi tok av til høyre inn i skogen igjen. Nå hadde vi ankommet Helgendammen. Nå var det virkelig på tide å spise lunsj. Vi brukte tida vår godt her, Martin fikk fyrt opp et bål og kokt seg skikkelig bålkaffe, noe Ingrid satte stor pris på å få istedenfor å drikke vanlig pulverkaffe. Det var fint å sitte og slappe av og prate om naturen, leden og livet.

Helgendammen

Etter denne gode pausen tok vi fatt på marsjen igjen og etter og gått opp en liten bakke mot ei hytte som ble kalt Canada, kom vi inn på en smal sti som snodde seg rolig bortover en slags eske med de karakteristiske høye furutrærne i mosen og lyngen. Det var så flott. Her sier bildene mer enn tusen ord.

Høye og rake som skipsmaster står de der mens dyr, mennesker og tiden passerer

Vi gikk langs Helgen nå og kom ut på en grusvei. Takket være Ingrid fikk vi to fine avstikkere ned mot elva Rotna. Her var vi ved en kopi av et gammel fløterbu og elva snodde seg rolig forbi. Idyllisk.

Helgen!

Fløterbua

Elva Rotna!

Så mange fine avstikkere og steder. 

Ikke lenge etter kom vi ned til en ny avstikker og her var det satt opp benker og det var muligheter til å bade her hvis man hadde lyst. Her ble det tatt enda flere bilder og noen gode sjokoladebiter ble spist. Vi hadde nok ikke gått innom alle de fine stedene uten Ingrid med oss.

Tømmerkoier og benker ved  Helgen

 Derfor bør du gå i Finnskogen!

Nå tok vi fatt på siste del av marsjen og kom inn i det som ble det absolutte høydepunktet på turen. Den absolutt vakreste biten tråkke vi inn i og ærbødigheten slo til igjen. Det var som om jeg ikke ville tråkke utenfor stien, så hellig følte jeg området var. Et ord slo meg i forbindelse med at jeg kom til å skrive om denne turen, og det var vidåpen skog. En tilsynelatende selvmotsigelse, men her stemmer det. Vi er omringet av høye furutrær, men de står ikke tett i tett, men har valgt et liv med å være fra hverandre. Dette skaper en følelse av åpent landskap samtidig at du er hyllet inn skogens favntak. Igjen så forteller bildene mer enn jeg klarer å få ned på papirer i form av ord. Dette må oppleves og tas inn på hver sin måte. Vi fire var i alle fall storfornøyde med å vandre her og igjen må jeg referer til Ringenes Herre, særlig de scenene med alvenes vandring gjennom skogene. Dette er grunnen til at du bør ta en tur til Finnskogen!

Det er tungt å bære speilreflekskameraet, men det gir en annen type bilder enn mobiltelefonen klarer

 Avsluttet med bad og Ringene Herre

En glad gjeng forlot dette paradiset av en skog og satte seg i bilene for å kjøre tilbake til sivilisasjonen, men før det måtte vi få tatt oss et lite bad selv om det ikke var så varmt og det blåste litt for mye fra nord. Vi stoppet uansett ved Frysjøen og fikk vasket av oss litt svette og skog, ihvertfall tre av oss. Matt og god i kroppen ble resten av dagen tilbragt i sofaen på campingen der vi duppet litt av før vi så en ny episode av den nye Ringenes Herre serien, Maktens Ringer. Dette var på alle måter en perfekt dag.

Får du/dere muligheten til å dra til Flisa, så legg inn en tur i disse skogskledde traktene. Rett og slett fantastisk. Anbefales på det varmeste.

Ha en rikig så god tur!