Ekkertinden

-en etterlengtet tur som sitter i beina

Tekst og foto: Martin Fossen & Vibeke Strømmen

Når: 14.06.2024.

Hvor: Gjøra, Sunndal kommune, Møre og Romsdal

Lengde: 10 km t/r

Tidsbruk: 5  t t/r (gåtid)

Høyde over havet: 1198 m

Høydemeter: 1060 m

En lenge ønsket tur som endelig gikk i oppfyllelse.

Vi har snakket om Ekkertinden i over 2 år nå. En kollega av Martin, Rekkis, har skrytt av turen og utsikten og anbefalt den.Vi har forsøkt, både i fjor og forfjor å få det til, men vær og anledning har ikke vært synkronisert. Da det plutselig var en meldt godt vær en fredag ijuni, og jeg (Martin) så mitt snitt til å avspasere så endte vi opp på en"fjelldate" med mål om Ekkertinden.

Blå prikk: Trondheim

Gul prikk: Oppdal

Rød prikk: Ekkertinden

Tidlig start for å komme igang tidsnok

Siden turen fra Trondheim til Gjøra i Sunndalen tar ca. 2 timer, så var målet å komme oss avgårde rundt kl 8. Vi var litt ekstra spente for denne turen da det er litt mer med den. Både lengden, høyden og forventingene var skrudd litt til sammenlignet med de fleste andre turene vi tar. At vi har pratet om den i såpass lang tid gjør også sitt til at vi følte at det var noe ekstra. Vi kom oss av gårde litt etter klokka 8. Stoppet på Lundamo for en kaffe, og kjørte så til Vollan gård der det er gode parkeringsmuligheter og betaling med VIPPS. 

Blå prikk viser omtrent der parkeringsplassen er.

Gul prikk: Vollasetra - DNT hytte

Rød prikk: Ekkertinden.

Spente folk. Vi aner ikke hva som venter!

Det er skiltet med stedsnavn oppover langs stien

God sti oppover i skogen

Stien fra parkeringsplassen har en serpentinerform der den bukter seg oppover. Store grantrær står på begge sider i starten. Det er ingen "oppvarmingsparti" så det er motbakke fra første skritt. Vi gikk i yrende fugleliv og tok det med ro. To fedre med hver sin unge i bæremeis startet samtidig, men holdt hakket høyere tempo enn oss. Vi tok det veldig med ro, og stoppet ofte der vi fant noen "flate" partier.

Skogen endrer seg

Høydemetrene tas hurtig når det kun går oppover og etterhvert så må granskog vike for mer furu av den store typen med tykke stammer og mange greiner. Det blir også mer og mer bjørk når vi nærmer oss Vollasetra. Stien består mest av hardpakket jord, så det er relativt enkelt å gå, men den er ofte ikke bredere enn en skolengde. 

GPS spor for turen vi tok. 

Vollasetra - 750 moh.

Vi bruker omtrent 1.5 time opp til Vollasetra, som ligger 750 m.o.h. Dette er en åpen turisthytte gjennom DNT med "alt" av fasiliteter, som gass, ved, mat, mulddo, kjøkken, oppholdsrom og selvfølgelig soverom. Vi setter oss på trebenken inntil den ene hytta og spiser litt og slapper av. Vi ser rett opp på Lannbakksetra som ligger på andre sida av elva Erga. Landskapet er "stort" og typisk vestlandsk medbratte fjellsider med smale bratte bekker. Det er bjørkeskog høyt opp, godtover 850 moh, og det er veldig frodig. 

Blå prikk: Parkering.

Gul prikk: Vollasetra - dagens lunsjsted.

Rød prikk: Ekkertinden.

Vollasetra til Ekkertinden - brattere enn forventet.

På kartet virket det som det kom til å slake litt ut og at det ikke var like bratt. Det skulle vise seg å være feil. Selv om selve helningen i landskapet er slakere etter Vollasetra, så går derimot stien rett opp, i stedet for å bukte seg, slik at brattheten er samme eller mer enn nedenfor setra. Da er det bare å ta et skritt av gangen og ta hyppige stopp. Det sto en gravemaskin og det var noe bråk fra noen som jobbet på en demning i øvre del av Erga og det var helikopter som fløy opp ting, så det var ikke så fredelig som vi forventet. Men vi fikk noe å undres over på vei opp i alle fall.

En hyggelig dame vi møtte informerte at det er bygd en bru og da lar det seg gjøre å gå opp fra Liabøsætra og krysse elven trygt. De som jobbet forbreder også at noe av den nedre delen av elva skal legges i rør pga at det er kraftselskap lenger ned i dalen.

Om høydemetrene gikk hurtig før, så fløy de avgårde nå og snart var vi over bjørkeskogen og kunne fritt skue ned på i Sunndal, innover Graslia og Volladalen i nord. Vi så Kråvasstinden på 1699 m.o.h med nysnø på seg. Tipper den er litt lei seg over å ikke være 1700 m.o.h. Over på andre siden av Sunndal så ser man innover Dovrefjell der de høyere toppene også hadde nysnø på seg. 

Det lar vente på seg å få utsikten.

Stien går kun oppover og oppover og passerer like nord for Litlhøa på 1127. Det slaker litt mer av etter denne og det går faktisk nedover noen hundre meter, mot et lite vann. Like før vannet treffer vi på de som gikk med bæremeis som nå var på vei ned. Det var litt bekymret for om det kom til å bli tordenvær. Det ble ikke noe til den spådommen. Da vi kom til det lille vannet så traff vi på ei som hadde en "lunsj-tur" opp. Hun bodde i dalen og var visst ganske ofte der og gikk kun med joggesko, og løpeklær. Etter vannet går det slakt oppover og det kan virke som man"aldri" får noen utsikt, før den plutselig er der!

Toppen med en veldig stusselig varde. Men når utsikten er så storslagen, så gjør det ingenting av den var litt pinglete.

Møre og Romsdals svar på Prekestolen

Dette platået er ikke for de høydesvake. Det tar litt tid før en "finner" veggen, men når du først er der så er det en opplevelse verdt turen! Vibeke bryter ut med superlativer over utsikten og høydefølelsen. Vi gikk rundt oppe på toppen. Det er et strekk på flere hundre meter der det går loddrett ned, slik at en kan stå på en del, og se fjellveggen på "andre siden". De som da står på ut mot kanten kan da sees ut som står helt utpå, selv om de kanskje står 2-3 meter unna. I tillegg så får man virkelig proporsjonene når en ser hvor små menneskene er i forhold til fjellveggen under dem. 

Vi tar selvfølgelig endel bilder, og bruker god tid opp der. Martin legger seg på magen for å se ut over kanten. Hunden legger seg ned på en gresstust og lurer på hvorfor vi ikke går hjem igjen. 

Tillegg til fjellveggen, så er jo hele utsikten fra Ekkertiden helt fantastisk i alle retninger med Sunndalsøra og nevnte Dovrefjell og opp Grøvu og Reppdalen i sør. 

To videoer som som kan gi et lite inntrykk. Men det beste er å være der.

Tyngre ned enn opp!

Vi er begge to godt turvante med lengde og tid ute som skulle tilsi at denne turen var godt innafor. Det er likevel noe spesielt med en tur der man går 5 km og 1000 høydemeter rett opp, mer eller mindre uten variasjon i stigningen, for så å gå samme sti ned igjen. Beina eri kke vant til denne typen belastning, så nedstigningen ble både slitsom og litt vond for begge. Martin begynte å få litt vondt i kneet, mens Vibeke hadde bein laget av gelé. Khaleesi var den eneste som ikke virket nevneverdig berørt av turen. Så med den brattheten, og slitne bein så tok nok turen ned dobbelt så lang tid som estimert da vi ikke klart å gå raskere, så det var en interessant erfaring!

Man må ned og, men å nyte utsikten blir ikke lett når man må ha fullt fokus på hvert steg siden det er såpass bratt. Bildene klarer ikke å gjengi brattheten.

Vi kom oss selvfølgelig ned til bilen til slutt og var veldig fornøyd med at turen ble så vellykket som den ble, både vær og formmessig. Vi kjørte så til en liten bekk, der Martin tok et halvveis bad, før vi fyrte opp primusen og kokte opp forhåndslaget gryterett på picknickbordene utenfor Matkroken, den lokale matbutikken i Gjøra. Så satte vi snuten hjemover og var i Trondheim rundt 20.30 på kvelden, slitne og godt fornøyde.

Dagen derpå...

Vibekes bein var nok vondest så det var interessant ganglag opp og ned trapper. Martin var også litt støl i beina og vi merket på kroppen at den hadde blitt brukt. Men slik er det, en må lide litt for de spesielle opplevelsene, det hadde ikke vært det samme om en tok en gondol eller helikopter opp til et slikt sted, så lenge man kan gå. Nå får beina hvile seg litt, så blir det nok en tur snart igjen, men forhåpentligvis en med litt mer variasjon i brattheten. 

God tur og vær varsom!