Skuggenatten - et signaturfjell

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Når: 11.07.2023.

Hvor: Treungen i Telemark

Lengde: 3.7

Tidsbruk: 3 t t/r (gåtid)

Høyde over havet: 706 m

Høydemeter: 494 m

Rød prikk: Sannidal

Gul prikk: Drangedal, Prestestranda

Grønn prikk: Gautefall

Blå prikk: Treungen

Til venstre: Rød prikk: Parkering ved idrettsanlegget/fotballbanen

Til høyre: Rød stiplete linje viser grusvegen vi fulgte og der vi gikk opp i retning svaet. Det er godt merket. 

Rød pil viser stien som er merket på Norgeskart, og rød prikk viser toppen. 

Da min svigerinne skulle komme med et turforslag til oss, ble vi i første omgang betatt av selve navnet på fjellet. Skuggenatten er til nå det mest mystiske og bergtagende navnet på et fjell vi har hørt.

Lytt til de lokale

Vi er på sommerferie i Kragerø som er standard på denne tiden av året. I disse trakter er det et stort mangfold i hva man kan holde på med. For oss er turer en viktig prioritet og siden Martin sin søster (Elisabeth) bor her og går mye på tur i fylket, så er det veldig naturlig å spørre henne om turforslag til toppturer. En av fjelltoppene som nesten umiddelbart faller ut av henne er nettopp Skuggenatten, så da blir det den. Nå er det bare å vente på at været spiller på lag med oss.

Skuggenatten, Treungens signaturfjell med fantastisk utsikt

Vil helst ha godt vær på tur

Jeg blir alltid lovet godt vær når vi drar til Kragerø, men denne sommeren har det vært flere dager med nedbør enn sol og sommervarme. Så da blir det å vente på de værvinduene som kan gi en fin tur uten å bli plaget med for dårlig vær. Vi vil jo gjerne ha litt utsikt når vi skal på fjelltur. Nå skal det sies at ordtaket vi nordmenn er glade i å bruke, «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», er fint nok, men det er nok også et ordtak vi velger å bruke for i det hele tatt klare og takle å bo i dette landet med så mye vær. På sommeren vil jeg helst slippe å bruke dette ordtaket og vil gå på tur uten å måtte tenke for mye på hvilke klær jeg må ha med meg i tilfelle ditt eller datt.

Til Treungen via Drangedal og Gautefall

Over til turen. Vi fikk med oss min svigerfar på 71 og hans 1 år gamle hund, Kira, en dachs. Turen fra Kragerø til Treungen er på litt over en time i det typiske Telemarklandskapet jeg har lært meg å kjenne gjennom 18 år. Kupert og svingete. Så selv om fartsgrensen er på 80, kjører man jevnt i 50 eller 60. Så ting tar litt lenger tid. For å komme fra Kragerø til Treungen kjører vi gjennom Drangedal og over Gautefall, et skisted med slalåmbakker og langrennsløyper. Nede i Treungen var det satt opp parkeringsskilt til Skuggenatten inne på idrettsplassen.

Kjedeligste delen av turen, grusstien. Men vi fant en litt bedre rute tilbake. 

Myter og enkel veibeskrivelse

Navnet Treungen er et snodig navn og da jeg spurte min svigerfar på hvorfor det heter det sa han at det mest sannsynlig kommer fra en historie som muligens har gått over til å bli en myte. En historie om at etter svartedauen som var det kun tre overlevende i denne lille bygda, nemlig tre barn. Derav navnet Treungen.

Fra parkeringsplassen går man gjennom fotballområdet og ut på en grusvei der det er satt opp et skilt til venstre med Skuggenatten påskrevet. Vi fulgte den og gikk nå på en lang grusvei. I enden kom vi ut på fortauet langsmed kjøreveien, men kun i noen meter. Flere skilt viste nå vei til Skuggenatten og vi kom oss inn på en blåmerket sti. Du ser toppen fra hvor som helst her nede i dalen, så det er ikke vanskelig å vite hvor man skal hen. Toppen er prydet med en høy mast, og fjellet kalles også Treungens «signaturfjell».

Sva

Isen har i sin tid gjort dette landskapet veldig spesielt og det er mange blankskurte fjellsider og sva. Vi kommer til et slikt parti ikke så lenge etter å ha startet på stien oppover. Det er beskrevet andre steder at starten på denne stien får blodpumpa til å gå. Vi lover deg at det gjør det. Vi får mange høydemeter på kort tid og raskt får vi en flott utsikt over hele Treungen og videre i et flott landskap. Vår første lille stopp blir halvveis oppe i svaet.

Spennende med litt halvglatt sva! Her var det bare å ta det med ro, både opp og ned. 

Godt merket sti

Det er en mast til man ser fra stien og som blir vårt andre stopp på vei opp. Der er en liten bu som en kan sitte ved, og vi tar en liten drikkepause før vi langer videre oppover. Vi har en slags «tidsfrist» ettersom det er meldt regnvær fra klokken 14. Så vi går på. Det er mye fjell å gå på her, og myk skogssti og myr forekommer sjeldent så det er lett og raskt å bevege seg. Du trenger likevel ikke være redd for å gå deg vill av den grunn. Her har folk vært veldig flinke til å male lyseblått på fjellet eller plassere ut store varder med steiner malt lyseblå.

Stien er godt merket med skilt og blå maling på trær og steiner. 

Luftig og spektakulært

Ut fra et lite skogsparti åpner landskapet seg opp og vi får utsyn mot en rygg der fjellet går i en «bue» og vi står på kanten. Det er utsikt videre der stien går og den følger ryggen og det er relativt luftig nedenfor oss. Martin spør om jeg kan gå opp til ryggen slik at han kan få tatt et kult bilde fra der han står. Jeg gyver løs og kommer meg opp dit han vil. Svigerfar og Kira henger på, det samme gjør Khaleesi. Så hurtig jeg klarer i slak motbakke kommer jeg dit og jeg kan ikke annet enn å stå litt i ro og håper han får knipset noe som forhåpentligvis vil se ok ut.

Billedserie som viser utsikten og storheten til området rundt:

Vibeke med Khaleesi og Alfred med Kira

Vibeke som "jubler"

Vibeke og Khaleesi på "kanten"

Utsyn over Nisser

Godt tilrettelagt, og utsikt over Nisser

Det er alltid litt lurespill fra fjell sin side idet man tror man nærmer seg toppen. Naturen har det enten med å flate litt ut eller lage en liten luretopp. Her flater det også litt ut og går litt nedover før vi ser ei bratt tretrapp. Den er smart satt opp siden skråningen opp nok kunne vært utfordrende uten trappa. Etter trappa er det kun et kort stykke igjen og vi kan glede oss over en ny topp. Det registreres på apper og skrives inn i bøker før bilder tas. Utsikten over hele Nisser utfolder seg og det er et fint skue. Man kan til og med gjøre sitt fornødne på «Skuggedassen» dersom behovet melder seg.

Martin og Alfred (far/svigerfar) med Khaleesi og Kira. Treungen og Nisser i bakgrunnen. 

Martin opp en trapp like før toppen (t.v), Martin og Khaleesi på Toppen og hvis man må, så er det gode muligheter på Skuggedassen (t.h)

Tilleggsopplevelse – vann på kanten

Da vi snakket med Elisabeth så viste hun oss et bilde hun og en venninne hadde tatt ved et vann som ligger like nedenfor toppen og som også kan sees derfra. Vi fant ut på veien opp hvor det var og finner det raskt idet vi tar av stien til venstre på vei ned. Vannet ligger slik at bredden er helt ut mot fjellsiden og dersom det er nok vann så vil det renne over kanten noe som gir en veldig kul optisk opplevelse.

Vannet på kanten - bakenfor går det "rett ned"

Raskt ned, men trå varsomt

Det tar ikke lange stunden å gå ned igjen, men det er (selvfølgelig) like bratt som det var oppover, så man kjenner det i lårene. Fokuset må være til stedet, i alle fall i partiet nedenfor nevnte mast og bu. Her er svaberget bratt og noen steder er det vannsig som kan gjøre det litt glatt å gå på. Alt går fint for vår del og vi tar en annen sti mot venstre for å komme tilbake til bilen. Da slapp vi å gå den lange kjedelige grusveien tilbake.

Alt i alt var dette en fin tur på alle måter og da regnet kom på kjøreturen hjem ble vi ekstra fornøyd med å ha dratt ut da vi gjorde det.

God tur!