Vigelpiken - årets fjell

Når vær og alt annet klaffer.

Når været slår til og klaffer på alle punkter, så er det en ting vi ønsker oss. Tur!

Mer presist så innebærer det ofte en fjelltur med tilhørende topp.  Denne dagen så vi oss ut en topp vi har snakket om mye de siste årene. En topp vi har sett sommer som vinter fra andre steder vi har vært på tur. En topp vi har vært nysgjerrige på, og ønsket oss opp på. I dag skulle det skje! Vi bestemte oss for Vigelpiken. Og med «vi» så var det denne gangen «Turkick», dvs Vibeke, Martin og Khaleesi. I tillegg var mine (Vibekes) foreldre, Arve og Bente med.

Blå prikk: Røros

Gul prikk: Innkjøring til parkering

Rød prikk: Vigelpiken

Blå prikk: Lunsjsted

Gul prikk: Toppen

Definisjonen på fjelltopp

Vigelpiken kan sees fra veien mellom Røros mot Brekken. Den skiller seg godt ut med en fasong alle barn ser for seg, og ville tegnet at et fjell ser ut. Den står der som en pyramide i horisonten. Jeg husker som barn at jeg lurte på hvordan vi skulle kjøre over fjellet når vi var på ferietur. Jeg så for meg at vi kjørte bratt opp, nådde en topp, også kjørte ned igjen. Det tok noen år før jeg skjønte at man kjører over et fjellparti, som Dovre for eksempel. Ja, det går opp, også ned igjen, men opp på en topp, kjørte vi aldri. Den opplevelsen får man oftest kun ved å ta beina fatt og gå opp.

Det var meldt et fint vær. Sol, lite vind, varmt til årstiden å være. Men det skal sies at i Rugeldalen, der vi har hytta, var det kun 3 små varmegrader da vi kjørte av gårde litt før klokka 9. Men det skulle ikke vare, og temperaturen tok seg kraftig opp.

Nydelig natur allerede på vei til

Kjøreturen fra Rugeldalen til parkeringen tar en times tid, så det skader ikke å starte tidlig for å virkelig få utnyttet dagen. Etter å ha passert Røros kjører man på riksvei 31 mot Brekken og Sverige. Her ligger det ene vannet etter det andre og de var fullstendig blikkstille. Høstfargene speilet seg, og fjellene viste toppene sin både i vannet og mot horisonten. Det er et såpass sjeldent syn, i hvert fall når en ikke «bor» i naturen og er her hver dag, at man legger ekstra godt merke til det når man opplever det.

Etter å ha funnet korrekt avkjørsel tok det ikke lang tid før en parkeringslomme på venstre side dukket opp. Det er en bom her og bak den er det en liten gård som sikkert blir brukt som fritidsbolig. Vi vippset de 30 kroner som var ønsket og gjorde oss klare. Så var det bare å begynne å gå videre på grusveien vi hadde kjørt på og fortsette tild det litt lengre frem dukker opp skilt til Vigelen. Nå er det Vigelpiken vi skal til, men det er samme sti uansett og Vigelpiken ligger i fjellområdet Vigelen. Kartene viser der vi parkerte, og stien vi gikk.

Blå prikk: Innkjøring

Rød prikk: Parkering

Gul prikk: Lunsjsted

Lilla prikk: Toppen

Blikkstille Tufsingen som «lunsjutsikt»

Vi går oppå en fin egg og har fjellvannet Tufsingen på vår venstre side hele veien til enden av vannet. På høyresiden når en går mot Vigelen ligger et lite fjellområde kalt Knippen. Det er lettgått område og sti, litt gjørmete noen steder, men vi ser Vigelpiken mer eller mindre hele tiden. Man kan også skimte stien opp. Den beveger seg på sørsiden av den meget spesielle dalen med det kule navnet Villmannsdalen. Mer om denne senere. Ved enden av vannet er det en hytte, men vi følger stien bak den og setter oss opp på en liten høyde med utsikt over hele vannet der vi tar oss en matbit. For et skue! Blikkstille Tufsingen så langt øye kan se, høstfarger, sol, varme og vindstille. Vi tar oss god tid, vi har hele dagen.

Ikke den dummeste utsikten å spise lunsj til.

Varmt nok for himalayatempo

Vi er klare til å fortsette med ny energi innabords og herfra kommer det til å gå oppover. Det er blitt betydelig varmere i været, så t-skjorta er det eneste ytterplagget man trenger. Savner nesten shorts. Martin var så "dum" at han  kun hadde med seg langarmet ulltrøye, så han måtte låne en av mine - lekkert! Vi tar oppturen i Himalayatempo. Rolig går vi opp gjennom fjellbjørklia der stien tidvis var ganske våt, men helt overkommelig. En liten sekk blir puttet i en stor sekk slik at en av oss får en lettere oppstigning. Her skal nemlig ingen gi seg, selv om det er fullt lovlig.

Viktig med gode stopp underveis.

Villmannsdalen.

Der bjørkeskogen viker for fjell er det en ganske heftig bratt bakke opp, men den er heldigvis kort. Og selv om vi ikke vet det så er dette det bratteste partiet. Så på toppen av denne bakken blir det en liten rast, og utsjekk om alle er gira på å fortsette. Slik blir det resten av veien opp. Små etapper og stopp. Vi ser toppen hele veien samt stien. Området her er veldig spesielt fordi fjellsiden vi går gjennom er ispedd store kampesteiner i ulike størrelser.  På vår venstre side (nord for stien) ligger nevnte Villmannsdalen. Den bukter seg oppover med en fin fjellbekk i midten. Store kampesteiner ligger over alt og høsten har malt både bjørk og rypebær i høstfarger. Det gir turen en ekstra dimensjon og får fantasien til å løpe litt løpsk, særlig for fantasynerder som oss. Vi ser skapninger og ansikter i omtrent hvert tre, hver stein og hver sky. Og fantaserer stadig om alt fra alver til troll. Dette gjør turen også litt lettere siden man får tenkt på noe litt annet enn at man har litt høy puls og det er litt tungt for beina.

Villmannsdalen

La de sprekeste bære

På et tidspunkt, rett før toppstøtet, velger 3 av 4 å sette igjen sekkene sine. Martin tar alt vi trenger på toppen i en sekk og fra det punktet av blir noen av oss litt lettere i steget og humor får plass i hodet og pipler frem i pannebrasken og ut munnen igjen. Vi nærmer oss med stormskritt og vi kan formelig ta på toppen.

Man blir litt lettere i steget når sekkene er av ryggen.

Imponert over den eldre garde

Det er eufori og jubel idet alle kommer seg opp til varden og klemmer blir gitt samt komplimenter om at vi som er over tretti år yngre en stum av beundring over at de over sytti som klarte dette. Vi står nå på 1361 meter over havet og har fått i belønning en 360 graders utsikt som er helt makeløs. Vi ser innover i Sverige, ser hele Femunden, bort til Rørosområdet og Tydalsfjellene. Rondane kan skues i det fjerne, selv om vi ikke ser hva som er hva. Tufsingen og Aursunden ligger langt under oss og Håen-vannene ligger rett under oss, østover. Vi tilbringer sikkert nærmere 1 time her oppe, med matinntak og fotografering og selvskryt.

Khaleesi finner seg toppvann

Hva annet vil man gjøre når du sitter på en fjelltopp og det vindstille? Du vil bli der så lenge som mulig, for et slikt vær kommer man sjeldent over i Norge. Nå var det slik at vi bare tok med en sekk så mesteparten av vannet ble igjen nede i lia. Hunden får litt i skåla si. Selvfølgelig har man med seg vannskål på tur når man er puddel! Men det er tydeligvis ikke nok, så hunden henter frem instinktene sine og snuser seg frem til en vanndam med klart fint regnvann. Hun får besøk av en ung irsk setter som også forsyner seg av vannet. Nå har vi blitt mettet av inntrykk og vil gå tilbake, så nå gjenstår bare resten igjen, nemlig å ikke komme ut for noe. For det er på nedstigningen ting ofte går galt. Man er sliten og skal gå nedover og tråkke riktig i ulendt terreng. Men strategien er den samme som oppover. Pauser, i mengder. Samt hjelpe hverandre der det trengs.

Litt sliten i hodet av alle inntrykkene

Kampesteinene gir oss andre inntrykk på vei opp enn ned, så du blir hele tiden bombardert med sensoriske inntrykk. Personlig blir det litt for mye for mitt hodet og jeg begynner å slite med motivasjonen for å komme meg ned. Men jeg må ned og vil til bilen. Det er bare at jeg skal vandre i 3 timer til. Så nå må jeg jobbe med hodet. Hvordan de andre har det vet jeg ikke.

Man blir liten i forhold til fjell og stein

Vann rett fra fjellbekken, en liten seier.

Vi finner igjen sekkene, tar litt mer næring og går nedover. Det er like fint ned som opp, objektivt sett ihvertfall. Det tar ikke lang tid før vi befinner oss i skogen igjen. Her nede er enda varmere enn tidligere, så jeg leter etter en av bekkene som renner ved siden av som passer til å få nedkjølt seg litt. Jeg er et godt stykke foran de andre, med hunden i hælene og jeg setter meg på huk ved en bekk. Det kalde gode vannet fjerner all den salte svetten fra ansikt og nakke. Og nå skjer det noe revolusjonerende. Jeg drikker vann rett fra bekken. Jeg vet, mange gjør det og det er veldig vanlig i Norge at folk gjør det. Men jeg har hatt en liten fobi mot det, men nå visste jeg vi hadde litt lite vann igjen med oss og vi hadde et stykke igjen før vi var i bilen og hytta. Jeg måtte slukke tørsten. Og for en lykkerus det var å drikke det friske fjellvannet. Kaldt, god på smak, alt klaffet. De andre kom etter og fulgte mitt eksempel.

En av turens virkelig oppturer.

Av med skoa, kjøl ned tærne

Tær og føtter måtte også få en avkjøling, og jeg måtte bytte sko. Når man har litt utfordringer med undersåttene sine, må man gjøre slike tiltak for å ikke gå på en smell. Dette grepet reddet hele turen for min del. Så jeg går ofte med et par lettere sko i den enklere delene av ruta og tar på litt stivere sko der det er mer steinete eller kupert. Det er verdt det.

Hurtig gange og middag ved bilen

Da vi kom ned til hytta ved Tufsingen, der vi spiste på vei opp, bestemte vi oss for at jeg og Martin tok bilnøklene til mine foreldre og la i vei mot bilene i et høyere tempo for å gjør klar primus og middag. Så vi langet ut og holdt et godt tempo. Vi kom frem og fikk startet på middagen ved bilene ca 15 - 20 minutter før de kom. Pølser og poteter gikk ned på høykant og en herlig fruktdessert med fløte etterpå var lykke på jord.

Gode og slitne og nå mette av både mat og inntrykk.

En fantastisk tur som var perfekt på alle måter i dag. Får du muligheten, ta turen opp til Vigelpiken, det burde ikke skuffe deg, så lenge det ikke er tåke. Vigelpiken er også et fjell som mange går opp på fjellski, eller randonè.

God tur!

Den brattesste bakken, på vei ned. Tufsingen i bakgrunnen.