I Marit Bjørgens gamle Trakter – Rødstenen opp

Tekst: Martin Fossen

Foto: Martin Fossen & Vibeke C Strømmen

Rødstenen i Rognes

14 November 2021

Denne toppen har vi passert utallige ganger i bil på vei opp til hytta på Røros. Endelig tok vi turen opp!

Ankomst og startsted

Vi ankom fra Røros etter en fin tredages helg på hytta med flotte turer, og tok av Fv 30 over hengebrua (plass til en bil av gangen) og fulgte Marit Bjørgens vei (ja den heter faktisk det) forbi Rognes skole og videre. Dette er ca 8 km før Støren. Du kjører videre bortover og tar av til høyre under jernbanenbroen og fortsatte oppover. Det er ca 500 meter å kjøre til en liten lomme på høyre side rett før en bru. Her starter turen, det er skiltet.

Skilting hvor stien går hen. 

Lomma hvor du kan parkere, plass til 2 biler iallefall.

Gammelt hus i forbindelsen med en kraftstasjon.

Blå prikk: Støren

Gul prikk: Rognes

Rød pil indikerer hengebrua man kjører over for å komme til Marit Bjørgens Vei

Gul prikk indikerer lomme for parkering av bilen.

 Marit Bjørgen har nok hatt mang en treningsøkt her

Vi starter oppover og det er ganske bratt helt fra starten av, og relativt smal sti. Det er heldigvis litt frost i bakken, så vi slipper å tråkke i for mye gjørme og det er heller ikke så sleipt. Stien er ganske godt brukt og vi tenker at her må vel Marit ha hatt en god del økter, både langkjøring og intervall, med fokus på skigang, særlig når en kommer litt lengre opp i lia der det er mer egnet for sånt. For de som ikke vet hvem Marti Bjørgen er, google henne. Du vil bli imponert over hennes langrennskarriere.

Litt rotete natur i starten, og smal, til tider gjørmete sti.

Karkbu og biotopforandring

Den første delen av stien går i litt "rotete" terreng med mye løvtrær, or og bjørk særlig, som har falt og ligger litt hulter til bulter i lia. Det er ikke veldig estetisk, men det er nå slik naturen er. Rogga som renner nedi dalen blir fjernere og fjernere etter hvert som vi stiger oppover. Vi tar oss en liten rast etter en 15-20 minutter da vi ikke har spist siden vi kjørte fra hytta. Det merkes i beina med den stigningen som er nå. Etter rasten så begynner det å bli litt mer barskog og litt ryddigere rundt oss. Mer i Vibekes smak med sånn skog. Plutselig kommer vi til en fin gammel tømmerbu med torvtak og ett skilt det står Karkbu på. Mosen er grønn og fin, bjørkenever stikker ut fra taket og det er istapper som blinker i solskinnet. Samtidig er den ene veggen kollapset og vi ser en selvlagd køyeseng, bord og stoler samt en rusten vedovn. Trist at den ikke blir tatt vare på. Vi bruker litt tid her og finner også en Geocache. Etter Karkbu så blir omgivelsene mer preget av barskog og det blir veldig fint. Det er kjempehøye, helt rette grantrær som vi fantaserer om at hadde vært perfekte skipsmaster. Vi blir mer og mer euforiske av omgivelsene og merker nesten ikke at det går bratt oppover.

Karkbu var en veldig fin lafta tømmerkoie som det desverre ikke ser ut som noen holder ved like.

Soppens land

Vi bruker god tid på å se oss rundt og det er mange veldig store sopper på trærne, og rirkuler. Khaleesi går høyt opp på en grein fra ett nedfalt tre for å "inspisere". Vi fotograferer mange av soppene og er fascinert av størrelsen og variasjonen. Det er også mye fin grønn mose og lav på trærne.

Det var sopper og rirkuler i alle størrelser og fasonger i skogen her.

Eventyrfølelse de luxe

Til slutt begynner det å flate mer ut og vi tror at det nå vil være en rett slak sti frem til "toppen" der vi får utsikt. Vi har allerede fått mange kule inntrykk, men det er ikke ferdig. Etter "sletten" kommer en siste "utfordring" med bratt sti og en viss fare for å falle og skade seg hvis en er uheldig. Det går rett ned i østlig retning, dvs mot Støren og Gaula, og det er faktisk en loddrett rød fjellvegg nedenfor som man ser når en kjører fra Støren mot Røros. Vi tar hunden i bånd på dette partiet da man aldri vet om den får det for seg å gjøre noe dumt. Det er en magisk følelse å klatre opp disse partiene med variert vegetasjon og noe nytt rundt hver sving og topp.

Det ble veldig fint og eventyraktig oppi lia.

Toppen uten utsikt

Til slutt skjønner vi at vi nå er på toppen og går langs stien for å finne neste Geochache, som vi gjør. Så fortsetter vi for å se om vi finner noe utsikt, men det viser seg å være nesten fåfengt. Vi går langs ryggen av toppen til stien begynner å gå nedover igjen. Vi ser ikke noe poeng i å fortsette der, da vi ikke vet hvor denne stien tar oss med hen. Norgeskart har ikke denne stien tegnet inn, så vi må bare følge den stien vi ser. Ingen vits å leke eventyrer i et slikt terreng som er såpass bratt. Vi forsøker å gå opp på noe vi tror er det høyeste punktet, men det er for mye trær til å få panorama utsikt. Vi ser selvfølgelig Gaula gjennom trærne og få en god bratthetsfølelse her oppe, men særlig til utsikt er det ikke, hvilket nesten er like fascinerende som om det hadde vært ett panorama. Den beste utsikten fikk vi på det bratteste partiet rett før toppen så vi stopper der på tilbakeveien og tar noen bilder.

Relativt bratt og litt ulendt, men fin utsikt der det ikke var trær i veien

Nedturen var en opptur

Til tross for mangel på utsikt så var vi veldig fornøyd med å endelig ha fått tatt denne toppen, så vi var høyt oppe da vi gikk nedover. Vi tok det rolig for å unngå fall da det kunne være litt sleipt og lårene var litt gele etter den bratte oppstigningen. Da vi kom ned til bilen så måtte Martin fotografere Rogga. Det ble brukt vidvinkel på Pentax kameraet med ett ND filter for å få lang nok lukkertid, noe som gir effekten på bildene under.

Rogga er en liten elv der det en gang var en liten kraftstasjon

Til tross for at turen er litt utenfor allfarvei, og kanskje ikke den man først tenker på, så er det absolutt en minneverdig tur som vi anbefaler til alle som ikke er redd for noen høydemetre, 320 av disse med andre ord, da parkeringen er på rundt 130 moh. Og toppen på rundt 447 moh.

God Tur!