Omsfjellet i vårsola

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

En tur er ikke alltid å nå den toppen, gå til den hytta eller padle fra A til B. En tur er alt før, under og etter. Selv med en plan A, B eller C, kan turen ende opp med å bli plan Å eller 5, alt etter som. De turene er like viktige som den opprinnelige, ettersom det er det som skjer der og da som kan være det som virkelige definerer akkurat den turen. Dette var en slik tur. Det viktigste var ikke å nå toppen akkurat i dag viste det seg. Avgjørelsen ble ikke tatt på et solid grunnlag. Den var uangripelig, nesten umulig å sette ord på. Jeg har ennå ikke funnet svaret og jeg får kanskje aldri et svar. Likevel så ble turen en suksess. Det ble en fin lærdom i seg selv.

Å avbryte en oppgave eller en tur kan lett føles ut som et nederlag. Noe negativt det kan ta litt tid å komme seg over. Denne turen bar ikke preg av de følelsene i det hele tatt, for ingen av oss. Vi har følt flere ganger på et nederlag ved å ikke klare å gjennomføre en tur akkurat slik vi hadde sett det for oss og den avgjørelsen har preget vårt humør noen timer eller noen dager. Denne turen ble ikke opplevd slik av mange ulike grunner, vil jeg tro. Vi er blitt litt eldre, vi har fått et større perspektiv på ting og livet, vi ser sammenhenger på en helt annen måte som kan være definerende for at man ikke tok toppstøtet for enhver pris. Denne lærdommen vi fikk nå kommer til å sitte i kroppen og vil kanskje hjelpe oss andre ganger vi blir nødt til å avbryte eller endre på den opprinnelige planen. Jeg merker at det gjør meg ingenting.

Det er ikke å nå målet raskest mulig som er selve turen. Det er en floskel, men den er sann. Målet er alle stegene du tar underveis på det underlaget du går på, om det så er asfalt, grus, skogssti, fjellsti, myr, is eller snø. Jeg sier ikke at et mål ikke er fint å ha. Jeg elsker å gå på tur med et klart mål. Erkjennelsen og den euforiske følelsen av å ha nådd punktene du har satt deg, er de aller beste. Likevel så har nok alder begynt å spille mer inn på at alt det som skjer underveis også er like viktig. Erfaring likeså. Fysiske, og noen ganger psykiske hindringer har også preget måten man utfører en tur på. På dette viset vil man ved hjelp av den berømte erfaringen klare å se turene man er på, med nye øyne. Det er ikke så dum en følelse det.

Vi har skrevet om Omnfjellet på sommerstid før, som dere kan lese om her. Den eneste forskjellen er at nå er vi her med ski på bena. Fjellheimen bader i marssola som begynner å varme mer og mer. Det er den urnorske påskestemningen vi vasser i. Det er vindstille, og vi har ventet gjennom hele vinteren på et ledig værvindu. Den kom denne fredagen og da var det heldigvis mulighet for Martin å avspasere fra lunsjtider.

Blå prikk: Ta av fra E39 til 714

Gul prikk: Avkjørsel til vei 6432 mot Kyrksæterøra

Rød prikk: Parkering.

Grønn prikk: Steinbrothytta

Lilla prikk: Toppen

På avstand så ser snøen silkemyk ut der den ligger som bomull over fjellet. Den illusjonen fjernes raskt, for her er det hard, hard skare. Vinden og ulike temperaturvariasjoner med både snø og regn innimellom skaper en overflate det er utfordrende å gå på. Her trengs det gode, stødige fjellski med stålkanter og feller.

Over tid og med flere turer under belte, så blir man flinkere og flinkere til å lese terrenget. Mitt erfaringsgrunnlag med å gå på ski på fjellet er ikke så stort, men jeg lærer fort og Martin er god til å forklare. Særlig gjelder dette for å kjøre ned fra fjellet igjen. Jeg gjør meg min egne erfaringer med å bruke blikket godt for å se etter de ulike formasjonene snøen har og kan se hvor det er verst å komme kjørende i fart og hvor det kan fungerer bedre å stå. Jeg gikk nok og bekymret meg en del underveis på hvordan jeg skulle klare å komme meg ned fra fjellet med dette utfordrende skareføret. Det kan være det som gjorde til at jeg ikke fikk så lyst til å gå helt opp. Eller så var det trykksmerten ved lilletåa på høyre fot i nye fjellskisko som plaget meg mer enn først antatt. Jeg hadde stoppet og lagt på Compeed i håp om det ville ta bort litt av trykket. Hjalp ikke stort. Men det hjalp å bruke smarte gnagsårsokker og tynne ullsokker utenpå der igjen. For noen gnagsår fikk jeg absolutt ikke. Kan virkelig anbefale slike sokker som kan fås på apotek blant annet.

Det er ingenting vi ser. Bare later som. Moro må man skape selv.

Blå prikk: Parkering

Gul prikk: Steinbrothytta

Rød prikk: Toppen

Vi hadde fint klart å gå opp, men vi stoppet likevel noen hundre meter ovenfor Steinbrothytta og begynte nedfarten. Den foregikk helt ned til hytta igjen med å kjøre sikk sakk. Tøft for legger og ankler, men med kontroll. Ingen falt og det var det viktigste. Da får det ta den tiden det tar. En liten rast ved hytta med kakao, sjokolade og mat gjorde godt før vi rant ned til bilen i like kontrollert tempo som ned til hytta. Martin fikk kjørt litt Telemark, noe som alltid er kult og se på og få tatt opp på film.

Vi var storfornøyd da vi igjen stod ved bilen og kjørte hjem til Trondheim. Ingen var skuffet over at vi ikke var helt på toppen. Hunden ble hentet fra snille hundepassere og det var fint for oss at hun ikke var med oss på denne turen. Hun hadde hatt det fint med sokker på potene og vært fri som fuglen, men det utfordrende føre var nok å ha fokus på. Derfor var det fint at hun ble passet av «besteforeldrene» sine på akkurat denne turen.

Vi anbefalte denne turen på sommeren og vi vil gjerne anbefale den nå på vinteren også.

God tur!