Femundsmarka - en magisk tur

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Det er sommeren 2019 og vi har hetebølge. 30 varmegrader og ingen vind. PÅ RØROS! Her kan det være godt under minus 30 på vinteren. Det er 60 graders forskjell det!

Etter å ha overvært en begravelse i Trondheim til min grandonkel, som ble 102 år gammel, drar vi fra den trykkende heten i byen og opp på hytta. Vi finner ut at det er ikke noe mindre trykkende der oppe, men det gjør ingenting. Vi har nemlig en plan. Padle i Femundsmarka.  

På grunn av Røros sin lange historie, der naturen har vært i sentrum for hva den har å by på, kommer man over byggverk som forteller denne historien. Denne padleturen vil føre oss mot og gjennom de gamle tømmerrennene som ble konstruert for å fløte tømmer i gamle dager. Et par treff på nettet har gitt oss litt informasjon om disse rennene og vi har studert kartet for å se hvor de befinner seg. Vi bestemmer også at dette er en tur vi ikke kan ha med Khaleesi (hunden) på. Det er for varmt og for langt for henne. Så heldigvis har hun snille mommo og moffa som hun kan være hos. Vi er også veldig heldige som har mine foreldre, som hjelper oss med logistikken.  Dette fordi vår bil blir stående parkert i Synnervika, mens vi kommer i land i Feragselva. Tusen takk for at dere stiller opp.

I Synnervika (mer info om å komme dit – se turbeskrivelsen for Feragselva) setter vi ut kajakkene. Dette er nordenden av Femunden hvor Fæmund II har sitt startsted. Vi har som mål å padle rundt Sandodden som drar seg ut i Femunden for deretter å krysse over mot en liten båthavn. Herfra vet vi at det blir litt bæring av kajakkene ettersom det ikke er noen direkte vannvei over til Nordvika. Vi ønsker og spare litt tid og ikke padle om Neset og opp igjen til Nordvika.

Første etappe:

Blå prikk - Synnervika

Grønn prikk - småbåthavn

Svart prikk - Start tjønn 1

Lilla prikk - Slutt tjønn 1

Rød prikk - Start tjønn 2

Gul prikk - Slutt tjønn 2 

Orange prikk - Nordvika

Ruta på vår første etappe går fra Synnervika, rundt Sandodden og inn til båthavna ved Nedre Lerviktjønna. Her måtte Martin dra kajakkene til selve tjønna gjennom et høyt sivområde/myrdrag. Dette gikk greit. Støvler eller crocs er anbefalt. Nedre Lervikstjønna er veldig liten og det var ikke mange padletakene før vi var over. Herfra ble det et kort stykke over til Lergruvtjønnan, også kalt Øvre Lervikstjønna. Denne tjønna er litt større, men likevel så tok det ikke lang tid før vi var i land igjen.

Tidligere dette året, i det som var drømmepåsken, gikk vi på ski her. Da hadde vi krysset Femunden på samme måte som vi nå padlet og kommet til disse små tjønnene. På vinteren kjøres det skuter gjennom skogen til Nordvika og dette sporet fulgte vi på ski. Nå på sommeren er det en tydelig sti man kan følge til Nordvika. Her skulle Martin få brynt seg på å dra 2 kajakker ca. 500 meter. Jeg gikk i forveien med den bagasjen jeg kunne slik at kajakkene ikke ble for tunge. Lufta var stinn av furulukt. Det knaste under skoene av knusktørr mose og kvister. For en nordmann og trønder er dette såpass uvanlig vær at det er både eksotisk og fascinerende. Jeg minnes at jeg gikk og smilte. Jeg smilte hele denne dagen ettersom den var så perfekt. Alt klaffet.

Jeg spiste litt mat og avkjølte meg mens jeg ventet på Martin. Om noen fortjener et avkjølende bad denne dagen, så er det han. Kajakkene veier tross alt 25 kg hver. Mens jeg stod og ventet speidet jeg over mot der vi skulle sette ut på andre etappe. Det kriblet i kroppen fordi vi skal nå begi oss opp mot de berømte tømmerrennene og ingen av oss har vært i noe som kan minne om slike konstruksjoner før. Rennene er verneverdige, og vi vet at det kun lar seg gjøre å padle en om gangen. Så vi var veldig spente.

Etter å ha dratt den sise kajakken tar Martin seg ett velfortjent bad før vi padler videre. Vi legger ifra og synes det går litt tregt å komme dit hvor den første renna er, men endelig kommer vi frem. Kalvrenna ligger foran oss og smilene  blir større og større, og iveren følger på. Vi ser den. Opp med telefonene og på med video. Det er blikkstille fra der vi driver inn. Ingen padletak er nødvendige ettersom det er såpass smalt at vannet får nok hastighet til å få oss gjennom. Renna er kort og vi driver ut i Lorttjønna. Det er så stille som det går an å få det. Ingen lyder fra fugler eller noe. Det er for varmt for til at levende vesner orker å røre seg mid på dagen. Lorttjønna har ikke er spesielt pent navn, men den er veldig fin, liten og søt. På den ene bredden, ved inngangen til neste renne er det ei lita hytte. Den er det mulig å benytte seg av for alle som er interessert. Vi går ut av kajakkene på den andre siden av hyttebredden. Der er det satt opp et skilt med kart og informasjon.

Kalverenna - Lortholet - Lortholrenna. Finnes flere navn på disse plassene også.

Informasjon og kart

Vi går nå bort til starten på Lorttjønnrenna. Den er bred nok til å få kajakkene gjennom og den har bra hastighet. Det kan minne litt om tømmerrennene som er på fornøyelsesparker utenom det bratte fallet. Vi går på store kampesteiner langsmed renna for å vurdere hva vi skal gjøre. En sti går litt lenger inn som jeg velger å gå når jeg ser hastigheten på vannet. Jeg er ikke tøff nok til å føle vannkreftene ta tak i kajakken under meg. Så jeg går ned til enden av renna og går opp på en bru. Her passer det perfekt å ta bilder og video av at Martin kommer seilende. Det er i bra driv han kommer nedover og det ser veldig kult ut. Vi smiler og ler og koser oss. Da begge kajakkene er kommet gjennom blir det en liten mat og drikkepause. Nok vann er viktig når gradestokken viser 30 grader pluss.

Vår neste etappe går på Litjlangtjønna. Det er stille og rolig å padle. Vi nyter det vi ser rundt oss. Vi føler at vi er midt i Femundsmarka. Langt fra alt og alle, men vi oppdager at det er flere som velger å ta denne turen. Når vi kommer til enden av denne tjønna kommer den noen i kano bak oss. Så helt alene fikk vi ikke være denne dagen. Nå skal vi gjennom Litjrenna, men her er det ikke mulig å padle.

Litjlangtjønna

Litjlangtjønna

Litjrenna - ikke padlebar

Vi har med alltid tau på padleturer. Det gjør vi fordi noen ganger må Martin dra meg på grunn av utfordringer med en betent albue. Vi ønsker ikke å la skader være utslagsgivende for ikke å dra på tur, derfor finner vi på gode løsninger slik at vi får dratt dit vi vil og gjøre det vi vil. Disse tauene kom godt med når Martin festet de til kajakkene og førte begge to nedover renna mens han gikk ved siden av.

På dette naturlige stoppestedet var det en familie i kano som også hadde en stopp og badet og koste seg. Vi fortsatte over Langtjønna med et stopp der vi badet. Det å ligge og vake i et varmt vann, som for bare noen måneder siden var islagt, er veldig sært. Det får en til å reflektere over alle kontraster som finnes i livet. Jeg har vært her på Røros i tjue år og overvært alle årstider med alt det naturen fører med seg. Jeg har sittet på en stein i juli ved ei dødisgrop (Storsandtjønna) som brukes som badested på sommeren og hørt og sett lyn og torden mens temperaturen har vært over 25 grader. En vinter skulle jeg og Martin overnatte i telt ute i Femunden, men måtte returnere fordi det var minus 25 grader og vi hadde sommersoveposer. Disse opplevelsene setter seg for evig i minnet. Nå, ett år etter, er minnene om padleturen i Femunden like sterke og klare som om vi nettopp hadde gjort turen. For en fantastisk minnebank hjernen vår er. Bildene og videoene vi har tatt er gode å ha, men de kan ikke fortelle oss lukta av naturen, følelsene av varmen mot huden og vannet som avkjøler en opphetet kropp. Disse sitter i hodet, og takk og lov for det.

Etter å ha avkjølt oss, fester vi kajakkene sammen og Martin drar meg det siste stykket opp til enden av Langtjønna. Jeg får tid til å se meg mer rundt og knipse bilder. Naturen er en underfundig ting og har man litt fantasi så kan man se mye ut ifra formasjoner på trær og steiner. Det var nettopp en slik form jeg fikk øye på. Et steindyr dukket opp midt i vannet, som fortjente å bli fotografert, og smilet kom på. Gøy med slike ting.

Vi har nå kommet til den siste renna. Ved starten på den er det også bygd ei lita hytte, som man kan bruke. Vi går i land litt lenger borte både fra hytta og innløpet til renna. En familie fra Tyskland er i samme ærend og Martin går sammen med de bort til hytta og renna. Han kommer tilbake for å si at den er for smal til at kajakkene kommer gjennom. Heldigvis går det en liten elv ikke langt unna der vi har gått i land. Elva heter Langtjønnbekken og er padlebar. Det er en gammel konstruksjon i treverk som ligger som en slags rampe fra Langtjønna og ned til Langtjønnbekken. Vi er litt usikre på hva den ble brukt til, men noe med fløting av tømmer tipper vi . Det kommer til flere som skal samme vei som oss og damen i dette selskapet har vært her før og sier at bekken ned er grei å padle. De har kano og legger i vei før oss. Den tyske familien skal overnatte og blir ikke med.

Jeg velger å gå ned til ei lita bru og venter på en liten bredd, mens Martin får begge kajakkene ned fra Langtjønna og til der jeg står. Han kommer seilende med min kajakk først. Jeg får god tid til å kjenne på adrenalinet som bygger seg opp mens jeg venter på han, ettersom vi ikke vet hvordan denne bekken er. 

Langtjønnbekken rafting.

At vannet har en høyere hastighet enn oppe i Langtjønna er ingen overraskelse, men vi har ingen oversikt over hvordan bekken går i terrenget. Vi ser ikke mer enn frem til neste sving og dette skaper spenning. Etter å ha padlet på disse tjønnene som er rolige, får vi et oppsving med adrenalin og spenning når vi nå legger i vei nedover. Jeg grugleder meg. Dette skal bli gøy håper jeg. Vi kan ikke annet enn å padle oss nedover og dette blir en artig berg- og dalbane følelse. Bekken har en del svinger og vannet går raskt. En bredde med et tre kommer utrolig raskt mot meg, men jeg unngår krasj og jeg ler med skrekkblandet fryd. Det tar ikke mange minuttene før vi er ute i Feragen. «Raftingen» var over for fort, men det var helt greit. Dette var uansett veldig gøy.

Ute på Feragen ser vi Storviglen på 1561 meter over havet. Et fjell Martin har vært på og som jeg har som mål å få krysset av på bucketlisten min. Det ligger fremdeles noen snøflekker på vei opp mot toppen. Vi er så definitivt i Norge. Vi har som mål toppen av Feragselva, så vår ferd går nå til venstre etter at vi har kommet ut av Langtjønnbekken, inn Feragsåen. Her er det flere i kano og langsmed Skaftholmen ser vi at folk har overnattet eller skal overnatte. Vi padler rolig opp mot Feragselva og innser at vår tur er snart over. Den har vært fenomenal og overgått alle våre forventninger. Padleturen vi hadde hatt forrige sommer på Telemarkskanalen hadde jeg ikke trodd kom til å bli overgått, men den ble knust av denne turen. Vi er solmette og veldig fornøyde når vi padler inn mot Feragselva og går i land. Vi avslutter med å spise mat, stående i vannet, mens vi venter på transporten. Det er nydelig å bare stå å avkjøle seg og la turen synke inn. Til slutt kommer faren min slik at jeg får hentet vår egen bil i Synnervika.

Denne turen har vært noe jeg har gledet meg til å skrive om og minnene strømmet på, men likevel så kan jeg ikke beskrive godt nok følelsene vi hadde der og da. Det å ha padlet i Femundsmarka i tømmerrennene var helt utrolig.  Det må oppleves og anbefales på det varmeste. Vi var heldige med absolutt alt og ingen andre turer vi har hatt i etterkant har klart å toppe denne. Vi kommer helt sikkert til å padle denne flere ganger. Vi planlegger å ta med mine foreldre, for vi ønsker at flest mulig skal få en slik turopplevelse. 

Du er magisk, Femundsmarka, med dine store kampesteiner, dype skoger, fine vann, tømmerrenner, historie og urørt natur. Takk for at vi fikk komme på besøk. Vi sees snart igjen.