Padletur i Meråker

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Blå prikk: Parkeringsplass og utsett av kajakker.

Gul prikk: Brudesløret.

Det er 8.juni 2019. Vi kjører nordover før vi kjører rett øst mot svenskegrensa. Den siste norske kommunen før Sverige er Meråker, kjent for å ha mye snø om vinteren, har alpinanlegg, et yndet treningssenter for langrennsløpere og skigymnas. Langrensløper Emil Iversen bor her og man har jo sett hva han har fått til i skisporet de siste årene.

Meråker er en liten kommune med mye natur. Her er det etablert en klatrepark, Rypetoppen Adventurepark. Her zipper du deg fra en fjellknaus over til den neste med vann under deg. Hovedattraksjonen er fossefallet Brudesløret. Toppen er i Sverige, mens selve fossefallet er i Norge. Ha! Ta den Sverige! Vi fikk selve fossen.

For mange år siden var vi på ei hytte ved innsjøen Feren. Vi kom da, litt tilfeldig, over dette fossefallet og på vei hjem kjørte vi innom. Vi tok fatt på den bratte, kuperte stien med de mange trappetrinnene for å komme opp til fossen. Da var det ikke anlagt noen klatrepark i området. Det var et imponerende syn å få se fossen på så nært hold. Da vi ankom toppen stod det et grenseskilt der du kunne stå med den ene foten i Norge og den andre i Sverige. Man kan gå ned hit fra hovedveien også, men da er man i praksis i Sverige. Det er anlagt ei trapp ved siden av fossen som det er bare å gå ned for å kjenne på kreftene vannet utgjør og kanskje få seg en liten dusj.

Men, tilbake til juni 2019. Vi ankommer parkeringsplassen ved Rypetoppen og gjør oss litt kjent med området før vi losser av kajakkene og får dratt de ned mot en liten brygge, anbefaler kajakktralle eller seige armer for å bære ned til elva. Ved brygga er det ingen andre da resten av de besøkende surrer rundt oss og skal inn på klatreparken. Vi organiserer oss og kommer oss opp i kajakkene. Det er varmt i været, solen skinner og livet smiler. Klatreparken leier for øvrig ut både kanoer og SUP – brett for de som er interessert i det, så vi får ikke vannet helt for oss selv. De fleste som er der suser likevel mellom trærne og fjellknausene og går en liten Via Ferrata med vannet under seg.

Dette må være den absolutt korteste padleturen vi har tatt. Vannet her er ikke stort, men det gir likevel en glede og spenning idet vi padler inn mot Brudesløret. Det er veldig mektig å komme padlene inn mot et fossefall. Den drønnende lyden fra vannet som treffer vannflaten under seg, det slår mot steinene og det lette yret som treffer huden din idet du kommer nærmere. Ganske spesiell er også vinden som blir sterkere dess nærmere man kommer. Martin prøver å padle så langt inn han kan, men må kjempe mot store krefter. Jeg holder meg i bakgrunnen og knipser bilder.

Ser mer dramatisk ut enn det egentlig er, men likevel et rush.

Over oss hører vi suset fra ziplinen og hylene som følger med den euforiske og skrekkblandete følelsen folkene i klatreseler har idet de slenger seg ut og blir formelig skutt over mot den andre fjellknausen.

Vi padler tilbake til den lille brygga vår og spiser litt mat. Ettersom det er et fint område å utforske tar vi turen opp til toppen av Brudesløret til fots. Vi går ikke helt på toppen, men tar inn synet fra litt avstand. Da padlelysten ennå er til stede tar vi en tur til inn mot fossen før Martin har lyst til å se om elva som renner videre ned mot Meråker er padlebar. Han må forsere ei lav bru han mener han kan komme seg under. Og han har med seg hunden. Jeg sitter i kajakken ved brygga og ser hva som skjer. Det går som det måtte gå og de går selvsagt rundt. Noen bilder av dette krumspringet fikk jeg ikke tatt dessverre. Jeg kommer meg opp og løper til. Mest bekymret for hunden som selvsagt har blitt våt. Vi prøver oss ikke mer på den elva i dag. Godt forsynt av opplevelsene og det gode været laster vi opp bilen og kjører hjem. Jeg tror vi kommer til å ta denne turen igjen.