Sykkeltur langs Feragen.

Tekst: Vibeke C Strømmen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

Feragen er 10 km lang og 3 km bred. Ligger 654 meter over havet.

Jeg hadde som mål denne sommeren om å bli med opp på Storvigelen, et fjell i Røros kommune som rager 1561 m.o.h. Fjellet ligger like ved svenskegrensa og har innsjøen Feragen nedenfor seg. Når man padler gjennom Femundsmarka kan man se Storvigelen nesten hele tiden. Som en slags påpasser ser fjellet ned på deg og er et godt holdepunkt hvis man plutselig blir usikker på hvor man er.

Da jeg lå på sofaen i hytta høsten 2018 med "robotsko" på foten etter en ankeloperasjon dro Martin av gårde med mål om å bestige Storvigelen. For å korte inn tid hadde han med seg sykkelen som kan benyttes helt inn til Ljøsnåvollen sæter. Dette er en bemannet sæter på sommerstid der du kan få deg drikke og mat om du vil. Sæteren er også utgangspunktet for å gå opp på Storvigelen. Med foten i lås satte jeg meg som mål at jeg neste sommer, altså i 2019, skulle bli med han dit og at jeg også skulle bestige fjellet. Målet brast grunnet komplikasjoner i foten så det var dessverre uaktuelt å prøve.

Nå i 2020 kom vi frem til en slags mellomting. Jeg spanderte på meg el-sykkel og vi skulle i alle fall sykle inn til sæteren for så å se om vi kom oss litt opp i lia før foten sa stopp da den fortsatt ikke var helt frisk.

Blå prikk: Røros.

Gul prikk: Parkering.

Fra hytta i Rugldalen tar det vel ca 40 minutter å kjøre til bomveien som heter Ljøsnåvollveien. Da har man kjørt av Brekkenveien og tatt av ned til høyre mot nordenden av Feragen (se kartet over). Vi hektet av syklene, tok sekkene på ryggen og la i vei i rolig tempo. Khaleesi, vår mellompuddel, var også med så vi kunne ikke bare rase av gårde. Tempoet ble tilpasset henne. Vi sykler innover og været er lettskyet med håp om litt sol, men også litt utrygt for regn i horisonten. Veien går langs Feragen som er den innsjøen man kommer ut i hvis man har padlet gjennom tømmerrennene i Femundsmarka.

Et av de mest karakteristiske trekkene ved Femundsmarka er at du kommer over områder med digre kampesteiner. Allerede helt i starten, etter knapt en kilometer kom vi over et slikt området, og de er veldig fascinerende. Istiden er arkitekten bak og om det er store områder med stein eller bare en enslig stein, så kommer man ofte over dem i dette området. 

Typisk syn i Femundsmarka.

Vi kommer syklende til nordenden av Feragen, Storvika, og her er det sandstrand. Deilig å henge her når det er godt og varmt, vil vi tro. Vi setter fra oss syklene og går litt rundt og lar hunden kose seg med å snuse der hun vil.

Dagens rute.

Blå prikk: Parkering.

Rød prikk: Ljøsnåvollen Sæter.

Gul prikk: Der vi måtte snu.

Nordenden av Feragen.

Etter den største steinura så følger vi veien videre til vi stopper på ei bru. Deretter tar vi oss rolig videre innover langs veien. Det er relativt flatt i starten, da det går langs vannet, mens det blir noe mer kupert etterhvert. 

Ikke langt fra Ljøsnåvollen sætra kommer vi til et lite åkerområdet og en liten gård. Her ser vi at hele familien står på, voksne som barn, med hesjing og vi føler at vi er 100 år tilbake i tid - borsett fra el-sykkelen da... Stedet heter Øya og gården virker velholdt og koselig. Litt ovenfor Øya kommer vi til ei elv med en fin bru der vi setter oss ned og alle tre drikker litt vann, knipser noen bilder og rett og slett koser oss. Sola har kommet frem og nå skal det ikke være lenge til vi er inne ved selve sætra, ifølge Martin. Herfra og inn går det endel oppover selv om det ikke er veldig bratt.

Da vi til slutt kommer inn til sætra setter vi oss på en annen bru og spiser lunsj med beina dinglende over brukanten og vannet strømmende under oss. Kyr går fritt her, så hold hunden i bånd.

Ljøsnåvollen Sæter med Storvigelen voktende over seg.

Etter rasten låser vi syklene sammen og begynner å gå stien som går helt opp til Storvigelen. Jeg er spent på hvor lenge foten vil holde. Stien er slak og vi stopper ofte for å gi foten nok hvile. En lengere hvileperiode kommer naturlig da et skybrudd kommer og vi plasserer oss under et stort tre og tar de klærne vi har med oss over oss som beskyttelse. Det var faktisk veldig koselig å sitte slik under et tre mens regnet faller utenfor deg. Vi fikk knapt noen dråper på oss. 

Skura varer ikke lenge og vi begynner å gå igjen, men vi kommer oss ikke engang opp til tregrensa før foten ikke vil mer. Vi var forberedt på det og snur uten å bli sure. Jeg vet at jeg kommer tilbake og da kommer jeg meg helt opp. Jeg vet bare ikke når ennå.

Nede ved syklene plasserer vi Khaleesi i sekken til Martin. På den måten tar turen tilbake til bilen halvparten så lang tid som innover. Det blir noen pauser der hun får komme ut fra sekken og strekt litt på bena. Hun oppfører seg fint og legger til og med hodet ned på skulderen til Martin med ørene stående rett ut bakover på grunn av motvinden.

Vi kommer frem til bilen, godt fornøyd med dagen og ønsket om å komme tilbake er forsterket. Så her blir det flere turer fremover. Ta turen! Dere vil ikke angre.