Tekst: Martin Fossen

Foto: Vibeke C Strømmen & Martin Fossen

7 august, 2022

Hvor: Meråker, Trøndelag

Lengde og høydemeter: 14 km t/r, 900 m

Gradering: Krevende

"Å sette seg mål"

Det å sette seg mål er en ganske naturlig del av livet, både kortsiktige og lengre. Når det kommer til tur så har vi ikke noe stort mål "langt der fremme". Vi må hverken opp på Elbrus eller Kilimanjaro. Ei heller må vi på visse topper eller tursteder for å få en fin tur. Sånn sett så settes turmålene våre ganske så spontant. Det vi har er en liten liste over steder, topper, områder osv. som vi har lyst til å "ta" i løpet av et år. Men vi blir ikke skuffet om vi må "bytte" ut ett mål med ett annet. For eksempel så skulle vi på Ekkertinden tidlig i august, det måtte vi avlyse da Vibeke fikk mensen den dagen vi skulle dra, og det var litt unødvendig å bruke mye tid og penger på overnatting dersom vi ikke i det hele tatt fikk forsøkt å gå opp. Da ble det til at vi heller valgte Gynnildfjellet i Sokndalen - hvilket ble en helt fantastisk tur, som dere kan lese om her. 

Fonnfjellet i Meråker var en av de mer spontane turene våre i år. Jeg hadde lyst å ta en tur med litt mer "trøkk" i og få litt mer høyfjellfølelse og visste at Meråker har mye å by på. Vi har blant annet vært på Storkluken, som vi har skrevet om under "Fra øst til vest på 24 timer, og padla inn til Brudesløret. At det ble Fonnfjellet var basert på at den hadde en "Fjelltoppjakt" og var en VÅK tur. I tillegg så sto det på ut.no at det var en av de mer tilgjenglige 1000-meters toppene i Meråker.

Morgenfugler og en spesialkaffe

Så da satt vi i bilen, søndag morgen kl 0830 og startet kjøreturen. Først innom Cirkel K for å ordne meg en "Martins Turkick Spesialblanding" bestående av vanlig svart kaffe, men en runde espresso oppi fra kaffemaskinen. Da var jeg klar til å kjøre. Turen fra Trondheim følger E6 til Stjørdal der en tar E14 i retning Meråker og Sverige. Det er bare å følge E16 helt til Meråker sentrum der man krysser elven ved Nustad over til Meråker skole og følger Sørsideveien. Denne følger man ett stykke, ca 2 km før man tar opp ved Solem og opp til Skytebanen på Solemsåsen. Det er litt bratt vei, men går helt fint å kjøre. Stor parkeringsplass oppe ved skytebanen. 

Blå prikk: Meråker

Rød pil: Bru

Gul prikk: Toppen

Blå prikk: Solemsåsen parkering

Rød prikk: Fonnfjellet

Morgenfugler klar for tur!

"Myråker" leverer - på vannfronten ihvertfall

Da vi har fått organisert både folk og hund, så finner vi fort ut hvor vi skal gå, selv om skiltet som viser retningen har falt ned. I utgangspunktet så ser man Fonnefjell fra parkeringsplassen, men det var litt skyer på morgene denne dagen, så vi måtte vente til vi kom nærmere. 

Etter ca 50 meter bommer jeg på min første klopp. Den ligger så fint der på myra, og jeg skal bare ta ett lite steg før kloppen, og tenker at det er sikkert fast grunn siden de ikke har lagt kloppen tidligere. Jeg har Khaleesi i armene, for å unngå at hun blir så våt, alt for tidlig. "Det er sikkert bare myr og vått sånn helt i starten", tenker vi naivt. Jeg tråkker freidig på det jeg tror er relativ fast grunn, og blir sugd rett ned i myra med det ene beinet! Der sitter jeg! Må få litt hjelp av Vibeke til å få dratt opp beinet, som nå er helt gjørmete, og skoen er kliss våt. Ja, da slipper jeg ihvertfall den bekymringa på veien videre. 

Vi går videre, denne gangen på kloppen og tenker som sagt at det er tørt utenfor myrene. Det var det ikke. I praksis så gikk vi mer i bekk enn på sti, og kloppene lå sånn delvis spredt i myra, men langt fra så hyppig at de hadde noe særlig effekt på om vi ble våte eller ikke. Vi gav også opp å forsøke å holde hunden tørr etter relativt kort tid. Det var ikke før vi komme opp mot Finnskorrya at vi kunne gå på noe som ikke hadde vannføring som en middels godt regulert vassdrag.

Det er vått her!!

Gammelt gruveområde

Man bør vel ikke skrive om området, uten samtidig å nevne at det er mye gruvehistorie her. Vi gikk ikke avstikkerene inn til noen av disse, men det står skilt og er skilta inn for de som er interessert i det. Vi er normalt sett interessert, men ville ikke bruke tid og krefter på dette, når målet var å komme på toppen. Dessuten så har vi vært innom en god del lignende både på Røros, i Trondheim, Kragerø og andre steder. 

WOW WOW og WOW - for ett skue!

Det er ikke ofte Vibeke hører at jeg bryter ut i begeistrede rop på tur! Ikke det at vi ikke ser fine, og spektakulære ting, men jeg er nå litt mer edruelig i min uttykksform. Men her ble jeg virkelig imponert over synet som møtte oss da vi kom over toppen av Finnskorrya og så panoramaet med Finnskortjønna, Storfonndalen og Fonnfjellet med sin karakteristiske buede snøfonn som aldri smelter (til nå ihvertfall). Den utsikten var verdt hver desiliter med vann som rant over og inni skoa på vei opp. Vi satt og nøyt utsikten litt og så hvor vi skulle gå videre for å komme oss opp på toppen.

Endelig fjellfølelse!

Endelig fikk vi fjellfølelsen som jeg var ute etter med denne turen. Fra nå av så var det mose og stein på vei opp. Stien var fin og relativt lett og følge. Det er ca 460 høydemeter fra tjønna og opp til toppen, som en ser hele tiden, mens en følger ryggen til høyre for Storfonndalen, når en går oppover. Som vanlig så tar jeg/vi en drøss med bilder mens vi går og ved hvert stopp. På vei opp stopper vi for ett par små raster, og for å se. Og for en utsikt! Også ned mot Meråker, og videre innover Skarvan og Roltdalen i sør og mot Blåstøyten i nord. Det er nok fjell å ta av! Vi treffer ikke så mange, noen få som jogger - sikker elever på skigymnaset og ett par med hund når vi er på vei nedover. Men nå er vi på vei opp, og koser oss med omgivelsene. Det er god sti og morsomt å gå ut mot venstre for å ta fonna nærmere i betraktning.

Vi passerer under den lille toppen som er nord for Storfonndalen og snur sørover mot Fonnfjellet eller Gåblie som det heter på samisk. Det er ganske lett å gå, og slakere enn fra tjønna og opp så det går raskt opp til toppen. Der er det enda mer av den spektakulære utsikten som høye fjell, dype daler og klart vær gir! Det er en stor varde på toppen og  vi skriver oss inn i boka i postkassa og registrerer Fjelltoppjakt. Slapper litt av, nyter en sjokolade og godværet som kom. 

Utrolig fint å gå overfor fonna

Varden på toppen

Tyngre å gå ned enn opp

Da vi er mettet på inntrykk har vi brukt ca 5 timer fra bilen, ca 4 timer i gåtid. Og med 7 km og 900 høydemeter så har beina fått jobba litt allerede. Alle som har gått litt i fjellet vet at hjemturen ofte kjennes tyngre ut enn turen opp. Man har nådd målet, brukt endel krefter og fått mye inntrykk og hodet skrur seg litt av når en "bare" skal ned til bilen. Samtidig så er det jo en helt ny tur når snuten vender motsatt vei, så det krever oppmerksomhet og interesse for å nyte den delen av turen også. I tillegg, særlig på fjellturer, så er det lettere å tråkke feil eller snuble på vei ned, så en bruker endel energi på å unngå det også. Derfor begynte Vibeke å merke det ganske godt på vei ned. Og videre fra tjønna og ned var det tungt, mye pga at hun ble sliten i hofta, kanskje hofteleddsbøyerne men også generelt at kroppen har fått nok. Vi nærmet oss jo 7 timer i tungt terreng, noe som ikke er hverdagskost, selv om vi er mye på tur. Vi tok en pause ved Finnskortjønna, der vi spiste og jeg fikk fotografert litt, mens Vibeke lå og slappet av. 

Matmor må ha en hvil mens hunden er smart og spiser mer mat!

Meråker langt der nede!

En liten videosnutt

Nå kunne elv være elv og sti sti.

Fra tjønna og ned var det som sagt svært så vått, men på nedturen så brydde vi oss fint lite om det og bare tråkka uti myr uten tanke på om vannet gikk over skoa eller ikke, som vist på slutten av videoen over. Det var heldigvis ikke så veldig glatt, så vi klarte å holde greit tempo. Hunden gav også opp forsøket med å unngå vann, så hun ble både våt og skitten. Da vi kom ned til bilen var vi våte, slitne og ganske så fornøyde. Og nå så vi toppen fra bilen. Det virket fryktelig langt ut når vi nå var nede igjen! Så vi var imponert og hadde den surrealistiske følelsen en ofte får over at vi hadde vært der oppe for bare noen timer siden. 

Fonnfjellet er en litt krevende tur, men ikke mer enn at dersom du er i normalt grei form så bør den være godt innafor. Det er en tur vi kan anbefale på det sterkeste, og den er (visst) også fin som topptur på vinteren. 

God tur!