VUTTUDALSMANNEN - EN BRATT OPPLEVELSE

1. august 2019 dro vi for å sjekke ut Vuttudalsmannen. Fjellet er på 605 meter og rager som en kjegle opp fra Vuttudalen. Vi hadde passert dette fjellet på en annen tur og fikk lyst til å prøve å gå opp til toppen ved en annen anledning. Den anledningen ble i dag. Vi tok med oss mine foreldre og fulgte E39 fra Trondheim til Orkanger, opp til Våvatnet på fylkesvei 714 før vi tok av inn til venstre på vei 6432, samme vei man kjører inn på hvis man vil gå opp på Omnfjellet. Se historie om den turen også her.

Blå prikk: Parkering

Gul prikk: Litlevatnet og pause.

Rød prikk: Toppen.

Informasjonsskilt ved parkering.

Etter å ha fulgt veien et stykke kommer det en liten lomme man kan parkere i på høyre side. Her ser du rett opp på Vuttudalsmannen. Et infoskilt er plassert med rutebeskrivelser. En lang og en kort rute kan velges. Men vær oppmerksom på at dette er ikke et slakt fjell. Ser man på kartet er kotene veldig tette.

Vi skyr nesten ingenting og vil alltid se hvor langt vi kan komme før vi må eventuelt returnere. Mine foreldre er spreke og liker å bli med oss på noen av våre små eventyr. Dette eventyret ville vise seg å bli litt mer heftig enn vi hadde forestilt oss.

Turen starter på en tørr grusvei opp til en bondegård. Det er veldig varmt denne dagen. Vi finner sti og skilting og det er noenlunde slakt å gå her. Det er en del irriterende fluer rundt oss, noe som er ganske plagsomt ettersom vi svetter her vi går. Fluer er noe man bare må godta når man absolutt skal ut å gå i varmen. Det tar ikke lang tid før vi kommer opp til Litlevatnet. Her avkjøler vi føtter og dynker håret med kjølig vann før vi tar en matbit. Veien videre opp til toppen ser vi kommer til å bli bratt, veldig bratt. Mine foreldre velger å gå ned til bilen igjen hvilket jeg i ettertid skjønner godt netter å ha krabbet meg opp på toppen av fjellet. Jeg og Martin legger i vei med godt mot. Hunden har det greit. Løper der fri som fuglen og er lett til beins. Jeg ønsker meg ofte på tur at jeg var en hund med fire labber som forserer naturens utfordringer uten store vansker.

Litlevatnet.

Vi havner i det som heter Stormannsdalen. Her går det en elv ned og det er veldig fascinerende å se hvordan vann og is fra istidene har gravd ut fjellet, men det er veldig bratt, og det er varmt. Jeg fukter håret der jeg kan for å kjøle ned topplokket. Muligens burde vi har snudd ettersom det er ganske varmt og det er stupbratt mange steder. Jeg priser meg ihvertfall lykkelig for at mine foreldre valgte å snu. Men jeg og Martin har en stahet i oss som sier at har vi først kommet oss over halvveis og ingenting er galt med oss eller hund, så prøver vi å komme frem til målet.

En smal canyon. Bratt, varmt og intenst.

Jeg krabber visse steder. Jeg føler på en akutt utmattelse. Kombinasjonen varmt vær, trykkende luftsom lader opp til tordenvær, litt for kresen på å drikke vann og at jeg har fått i meg for lite næring, gjør til at jeg nesten kollapser rett før toppen. Jeg møter den berømte veggen. Men nå er vi nesten oppe og det bratteste har vi lagt bak oss så jeg klarer å komme med opp og bort til varden. Her er det lagt ned en planke jeg legger meg ned på, og blir liggende ei god stund før jeg klarer å få i meg mat og drikke.

Vi begynner å stresse litt ettersom vi ser et tordenvær bygge seg opp. Vil ikke være på toppen av et fjell hvis det er fare for lyn. Vi bestemmer oss derfor å ikke ta samme vei tilbake, men den raskere veien som går ned på østsiden, mens vi kom opp stien på sørsiden av fjellet.

Mens vi går nedover har vi kjøreveien under oss til venstre. Det er stupbratt denne veie så godt fottøy er virkelig å anbefale. Flere ganger må jeg sette meg på rumpa. Litt etter litt kommer vi oss ned og er meget fornøyd når vi setter oss i bilen.

Tordenværet ble ikke store greiene, men noen enorme vannmengder skyller ned over oss når vi kjører tilbake forbi Hardmoen hyttefelt. Det er skikkelig intenst sommerregn. Vi har "beseiret" Vuttudalsmannen og det får bli med dette ene besøket på en stund. 

Turen kan anbefales, men kan være litt krevende hvis du er lite vant til å gå.