Tømmerrennene i Femunden:

4 historier.

Tekst: Vibeke C Strømmen, Martin Fossen, Bente M Strømmen & Arve G Lønnum

Foto: Vibeke C Strømmen, Martin Fossen & Arve G Lønnum

"Mammas historie"

Så er jeg i nuet. Sitter i Synnervika og ser mot Flenskampane. Nå er det sommer og fargene som dominerer er grønt, blått, gult og alle nyanser av fargepaletten i vannet, men sist jeg var her var alt rundt meg hvitt, blått og gult. For en forskjell, men like vakkert.

Roen legger seg, vannet er stille, solen kommer frem mer og mer og jeg er klar for tur. Kanoen glir ut og jeg har hele Femunden foran meg. Padleåren glir gjennom vannet og jeg merker kraften i hvert tak og ser skog og strand gli forbi.

Ikke noen annet kan gi meg en bedre følelse av frihet og ro enn å gli gjennom vannet, kjenne varmen fra sola, se de vakre fjellene i det fjerne og lytte til stillheten som bare blir brutt av lyden fra padleåren idet den treffer vannet.

Jeg runder det første neset og legger kursen mot ei vik. Noen bølger treffer kanoen og det duver lett opp og ned. En båt for en stund siden laget disse bølgene, men den har forsvunnet for lenge siden og er som en liten prikk langt der ute. Snart er jeg inne i ei bukt. Ser at det blir grunnere og grunnere og det irrgrønne sivet bukter seg i vannet og ser ut som langt gyllent hår og får tankene mine til å gå til eventyrverdenen og til vesener som bor der nede.

Et plutselig plask får meg tilbake til nuet. En stor gjedde brøt gjennom vannskorpen og ville nok fortelle at den ble forstyrret.

Pelican kano kjøpt på G-Sporten på Røros.

Jeg går gjennom siv og undervegetasjon og kommer frem til ei lita tjønn. Her er sivet høyere enn meg og jeg kan ikke dy meg for å tenke på eventyr fra barndommen hvor det fantes miniatyrverdener med minimennesker og at insektene rundt dem ble så store som dem. Her står jeg midt i dette fantastiske sivlandskapet og ser store vannnymfer som flyr mellom sivene. Jeg står på gyngende grunn for her finnes flytende øyer og jeg må være varsom så jeg ikke faller i vannet.

Gyngende siv-øyer.

Kanoen kommer på vannet og nok en gang glir jeg ut mellom høye siv og padler meg frem til andre siden.

Nå har jeg fast grunn under føttene og er kommet inn i furuskog før jeg atter må ut i kanoen og over nok en liten tjønn. På den andre siden dukker det opp store kampesteiner. De er så store som hus og jeg får tanker om jotner og troll som har kjempet mot hverandre og kastet disse enorme steinene, og for tusener av år siden så kunne man høre bulder og brak når disse kjempene tørnet sammen.

Nå er det fredelig her og varmen fra skogbunnen, den tørre lyden av kvist og barnåler, lukten fra skog, trær, lyng, mose og bær er helt vidunderlig. Jeg snuser inn alle luktene og kjenner hvor godt det gjør meg. Her finnes masse modne, store blåbær og jeg må bare plukke og spise.

Kan man få det bedre?

Nordvika.

Går mellom store furutrær, store kampesteiner på smale stier og ser etterhvert at i enden av stien blinker det i et vann. Nordvika ligger der, den gamle gården ligger i solskinnet på den andre siden og lokker meg til seg.

Så er jeg ute på vannet igjen og en liten bris får vannet til å kruse seg. Den ene odden etter den andre glir jeg forbi og kommer til slutt inn ei bukt. Nå er det mye grunnere og jeg ser bunnen. Vannet er helt klart og steiner og siv og vannvekster dukker opp. Fargene blir helt annerledes. Nå går det i irrgrønt, mosegrønt, gyllen og brunt og det lange sivhåret følger oss langt inn i bukta. Nå kommer jeg til enden og der er den første tømmerrenna.

På vei til Kalvrenna.

Store, gamle tømmerstokker på hver side av renna. Vannet får kanoen fremover og jeg trenger ikke gjøre noe. Sitter der og blir ført fremover av vannets egen kraft.

Vierkratt, blomster, lyng og trær ligger tett innpå meg og jeg føler at jeg er kommet inn i en annen verden. En verden som er mye større enn meg. Fra vannkanten rager naturen opp og jeg er i ett med den.

Det sitrer i kroppen, gåsehud og en følelse av tilfredshet, noe magisk og en nytelse som vil sitte lenge i.

Så er jeg ute av tømmerrenna og ei lita tjønn dukker opp i enden av den. Her tar det bare noen padletak så er jeg over på den andre siden.

Oppdager rester av en svunnen tid da de fløtet tømmer her og tankene går til de som jobbet her og hvilket strevsomt liv de hadde og får meg til å tenke på om de tok seg tid til å se og nyte også eller om det bare var hardt arbeid.

På den andre siden av tjønna ligger ei koie. Gråbrun og gammel og får vite at det finnes mange av disse rundt om i Femundsmarka som er åpne for turfolk. Her kan man raste eller overnatte og finne ly en kald vinternatt.

Bilder dukker opp på netthinnen av en skikkelig kald vinternatt, snøen glitrer i måneskinnet, det knirker under skia, stjernehimmelen med sitt nattblåe lys og langt der fremme et lite lys gjennom et vindu fra den gamle koia.

Lortholet.

Blir brått revet ut av bildene og kommer meg ut av kanoen. Her blir det å gå ved siden av renna fordi den er for smal. Jeg kommer meg til ei bru og ser kanoen komme nedover. Den setter seg fast, men med litt kraft er den løs og kommer seg helt ut i neste tjønn.

Kanoen er for bred, men med kajakk går det greit.

Padler så videre og får skogen tett innpå. Hauger med store furutrær, små strandbredder og bukter med høyt siv. Det smalner inn, men kommer etterhvert utpå et mye større vann hvor jeg nå må bruke mere kraft for å få meg fremover.

Inne på breddene kan jeg se at folk har vært her. Det ligger tømmerstokker og rester av en bålplass. Her har folk rastet, kanskje fisket, kanskje overnattet.

Nå ligger den nest siste tømmerrenna foran meg, men siden den har et dropp i enden tar jeg like godt den tørrskodde veien over noen tømmerstokker og drar kanoen etter.

Nå ligger Langtjønna foran meg og den passer virkelig til sitt navn.

Sitter ved bredden og tar inn over meg at nå er jeg virkelig i villmarka, midt i Femundsmarka og her er det bare å nyte synet.

Padler godt og får driv på kanoen, stopper opp, lar kanoen drive og ser meg rundt. Ser Storvigelen på høyre side og blir dratt imot fjellet. Det grønne fargespillet der oppe vil jeg oppleve. Suger inn hvert øyeblikk, glitringen i vannet, kjenner kraften fra åretakene, kjenner farten i kanoen og ser landet på begge sider gli forbi. Noen har raster ved breddene, noen har telt og hengekøyer, noen fisker og noen tenner bål.

Litllangtjønna.

Jeg går i land og kommer opp til nok en ny koie og det er som å gå inn i en annen tid.

Mørkebrune vegger og tak, gamle tømmerstokker, sotet av lys og røyk fra en gammel vedovn. Gamle, velbrukte benker og bord med mange arr etter kniver. Her har folk funnet hvile, spist og sovet.

Historier har blitt fortalt og noen har lagt igjen et minne i form av en skisse og en akvarell på veggen. Gamle sengebenker står mot ytterveggene og i et gammelt skap står noen kasseroller og stekepanner.

Her kan man godt overleve noen netter.

Jeg går ut og ser store stabler med tømmer som står mot ei stor furu. Ved, klar til å hogges opp for å gi varme til folk som ferdes her.

Gamle båser som viser at her har dyrene også fått hvile og mat, den gang man brukte hest som fremkomstmiddel. Spor etter en svunnen tid.

Rundt noen steiner er det flere tømmerbenker og her tenner jeg et bål.

Ettermiddagssolen skinner på meg og varmer meg. Den hvite laven skinner hvitt og blender meg i solskinnet.

Vinden har tatt seg opp og jeg kjenner at det er på tide å komme seg videre.

Rast og hvile på Furubakken.

Enden av Langtjønna er enda ikke nådd og det er langt igjen.

Padletakene blir kraftigere og med motvind så er det bare å stå på.

Løvskog på den ene siden og furuskog på den andre siden. Solen, som kommer inn på venstre side, legger løvskogen i en mørkegrønn, nesten svart farge og gir furuskogen en varmgul farge.

Den følger meg hele veien til jeg kommer til en demning.

I Steinsundet og ut i Langtjønna.

Et lite bekkefar er åpent og jeg ser at her er det muligheter for å ta seg frem i kanoen.

Bekken er bred nok og ser ut til å ha nok vann. Tett i tett med trær, vierkratt, blomster, siv og gress omkranser meg og lar meg drive med nedover i sving etter sving. Noen krusninger foran meg forteller at her kan det være et lite stryk.

Farten øker og padleåren må gjøre jobben fra side til side. Kommer meg gjennom det første og må plutselig dukke ned med hodet for et tre lå på skrå utover bredden. Det gikk bra og en ny sving og et nytt stryk får farten opp og nye trær lå bøyd utover.

Nå blir farten større og større og strykene tetter og tettere. Bekken har nå blitt en liten elv, det blir grunnere og steinene dukker opp.

Her må jeg sno meg rundt dem i en fart, men til slutt så står jeg fast, på tvers. Det gynger i kanoen og et øyeblikk tror jeg at den skal velte. Jeg står bom fast og nå kan jeg få sett meg om.

Lyden av vannet rundt kanoen, lyden av strykene og vannet som skal forbi alle steinene er fasinerende. Tett inn på trær og skog, vannet som bruser rundt kanoen og spenningen er til å ta og føle på.

Blodet bruser litt fortere, hjertet slår litt ekstra fort, men følelsen er herlig.

Så er jeg ute i åpent farvann.

Feragen ligger foran meg og den er stor.

Vinden har tatt seg opp og nå er det bølger inn mot stranden og jeg tenker at her blir det en ganske så stri tørn.

Feragen og den uttørkede siste renna - Langtjønnkanalen.

Kommer meg i kanoen og legger ut på siste del av turen.

Det er smult her og padlingen går greit. Stopper opp og nyter den siste biten av turen idet solen er på vei ned og gir fjellene, vannet og skogen rundt helt nye farger.

Mørk rødbrun til lilla, til sitrongult og gyllent og den kveldsblå sommerhimmelen som har alle farger i seg fra lys grønn, lys orange, lys gul, til lys blå og mørkere blånyanser dess lengere opp på himmelen jeg ser.

Solnedgangen er som en bred stripe av gull i vannet og der glir kanoen frem og jeg med og slutten på min tur er over.

Feragshåen.

Begynnelsen av Feragselva.

"Pappas historie"

En spesiell og innholdsrik dag med innslag av magi.

To biler, fire personer og en hund kjørte fra hytta. På taket på bil 1 var en grønn kano, på taket på bil 2 en rosa kajakk. Etter en kort stopp ved Rema for å lade bil 1 kjørte begge til Synnervika der alt utstyr ble satt på stranden. Så kjørte bil 1 og bil 2 til Feragselva der bil 1 ble parkert og bil 2 returnerte til Synnervika der den parkerte.

Så startet en padletur med muskelkraft så elmotor og bensinmotor fikk noen timers hvile. Vi rundet et nes og siktet oss inn på ei vik som hovedsakelig besto av gjedder, siv og sumpaktig grunn. Kano og kajakk måtte bukseres med muskelkraft og et visst høyreben fikk kjenne på et dypdykk i sumpen helt opp til magen – to ganger.

Etter 100 meter kom vi til et nytt vann som ble overpadlet på få minutter før en ny runde med sleping og bæring førte oss til nok et lite vann som ble gjort unna på få minutter. Men nå var sumpen borte i hvert fall. Så måtte maskulin muskelkraft få litt utløp med sleping og bæring gjennom femundsk urterreng før vi noe slitne kunne ta en matpause i Nordvika som bød på nydelig utsikt og løfter om mye fint som skulle komme.

Ferden videre mot tømmerrenna var av det magiske slaget der vi bare kunne fråtse i inntrykk av hvor vakker Femundsmarka er. Første del av tømmerrenna er kort, men ga et meget fint inntrykk og et gledeskick vi aldri glemmer. Del 2 kommer raskt deretter, men den er stri og smal og Martin padlet med kajakken i en fei gjennom den før han forsøkte med kanoen, men den var for bred og ble sittende fast. Så da måtte muskelkraft til igjen. Men det ble mye latter og kommentarer og fin filming. Så fulgte rolig padling over Litjlangtjønna fram til ei ny tømmerrenne som ikke kan benyttes, så da ble det 50 meter rulling og skyving over tømmerstokker til Langtjønna der det var matpause.

Langtjønna bærer sitt navn med rette. Den er virkelig lang og med svak motvind hele veien kjente vi at padling krever at man tar i. Hilste på en fisker på veien og vinket til noen turfolk som campet der før vi tok et strandhogg ved ei åpen gammel hytte – Furubakken – der vi tente bål og hygget oss, samtidig som det begynte å snike seg inn en viss matthet og tretthet og hyttelengsel.

Et kvarters tid senere var vi ved enden av den lange tjønna og kajakk og kano måtte bukseres over stokker til en stri og bred bekk som ga adrenalinkick til flere da vi seilte uten styring over steiner som trykket hardt mot bunnen og ga oss en følelse av å ikke ha kontroll. Kanoen holdt på velte, vi kjente vannets krefter og kjente en kort stund at vi kunne velte. Støtte så inn i en stein og ble stående. Vibeke fikk tverrstans og Martin måtte vasse og filme på samme tid. Mye latter og fin erfaring med elementene før vi endte opp i den store innsjøen Feragen.

Her møtte vi dagens utfordring. Det hadde blåst jevnt hele dagen og nå slo bølgene heftig mot stranda. Dette syntes å være en litt for stor utfordring for oss ettersom bølgene ville komme på oss sidelengs. Da kom Martin med sitt praktiske og løsningsorienterte syn og sa han ville padle kajakken med kanoen på slep i den retningen vi skulle, mens vi tre andre tok bena fatt og fulgte en sti langs vannet. Vi møtte noen campere som sa det ville bli cirka 5 kilometer til vårt mål for turen, men så dukket Martin opp etter en kort stund og sa det var smulere farvann i en «fjordarm» vi skulle padle mot endemålet. Så da entret vi kajakk og kano på nytt og padlet mot solnedgangen. Rundt neste odde, sa vi flere ganger, før vi endelig rundet den siste odden der Feragselva begynner og vi endelig kunne gå på land etter 12 timer spekket med opplevelser og inntrykk.

Slitne, men fylt av gode følelser over å ha gjort mer enn vi hadde forventet ble bil 1 lastet og kjørt til Synnervika for å hente bil 2 slik at alle fire pluss en sliten puddel kom til hytta, dusjet, spiste og lo godt av filmer, bilder og tanker vi hadde. Det lyder enkelt og forslitt å si Takk for turen, men i dette tilfellet er det virkelig oppriktig ment.

"Vibekes historie"

I fjor hadde jeg og Martin jomfruturen gjennom tømmerrennene i Femundsmarka på Røros. Det var en tur som for oss siden da har vært magisk. Turen gikk knirkefritt og har vært sterk i våre minner i over et år. Den er skrevet om før her på nettsida, så ta en titt der.

Gjennom det siste året så har vi snakket mye om denne turen og vi har alltid hatt lyst til å ha med oss flere som kan få oppleve hvor fint det er her ute. Da vi i familien bestemte oss for å investere i en kano som et fast inventar på hytta, gjorde dette innkjøpet til at nå har vi ikke lenger noen unnskyldning for å ikke få tatt med mine foreldre på denne turen. Det er bare været som må være på vår side. Denne helga så det veldig lovende ut og da var det bare å ordne seg for tur.

Logistikken er følgende: Begge bilene kjørte til Synnervika. Der ble kano og kajakk satt igjen med all bagasje. Så kjørte begge bilene til Feragsveien der en bil ble satt igjen på toppen av Feragselva. Så kjørte den andre bilen tilbake til Synnervika og derfra var det bare å komme seg ut på vannet.

Det startet litt overskyet, men med veldig fin temperatur. Sola brøt igjennom det ble skikkelig sommer. Turen gikk over de samme tjønnene som er beskrevet med bilder og kart fra turen i fjor. (Femundsmarka 2019).

Etappen fra Synnervika til Nordvika er den mest slitsomme ettersom man må dra/bære kano og kajakk, men etter det startet eventyret. I tømmerrenne nr. 2 gikk kajakken greit gjennom, men kanoen er for bred og satte seg fast flere steder. Men den kom seg gjennom.

Etter å ha spist etter renne nr. 3 økte vinden dessverre på og det var ikke så koselig å padle i motvind. Vi gikk i land på Furubakken og her fyrte Martin opp bål og ordnet kokekaffe til seg og min far. Her på Furubakken i Langtjønna kan man overnatte inne i det gamle huset. Det er et flott område. Etter en lang pause her fortsatte vi opp til den siste renne som ikke er mulig å komme gjennom. Derfor bruker vi Langtjønnbekken for å komme oss ned til Feragen. Dette er ei elv med stryk og her fikk vi som i fjor enda mer adrenalinrush. Særlig når vi setter oss fast på tvers. Av bildene kan du se både glede, latter og litt skepsis. Martin måtte ut og få oss løs, men ikke før han hadde tatt bilder. Jeg var så heldig at jeg fikk tatt opp hele denne seansen på video. Jeg la mobilen i lomma på redningsvesten, trykke på record og håpte på det beste. Og det ble en 8 minutter lang morsom video latter, jubel og kommentarer. Verd å se.

Vår ville ferd ned Langtjønnbekken

Ute i Feragen ble vi møtt med mye vind og bølger. Det er bare Martin som er erfaren nok til å takle slike forhold. Vi mistet litt motet, men en rådslagning førte til at han festet kano til kajakk og padlet opp mot Feragsåen der vi alle regnet med at vinden ville løye nok til at vi kunne padle videre. Vi tre andre pluss hunden la på vei langs stien som går her og som kan gås helt til Feragsveien og Feragselva. Heldigvis slapp vi og gå hele den veien for Martin hadde fått padlet inntil land litt lenger opp og der var vannet rolig. Ved en camp møtte vi på tre menn som vi spurte om stien til Feragselva og de regnet med at det var 5 km dit. Jeg følte meg skikkelig amatør på tur med bare joggesko, hettegenser og en liten lilla sekk på ryggen. De trodde sikkert vi aldri hadde vært ute på tur i skog og fjell før, men jeg rakk aldri å forklare disse tre at vi har nok erfaring og at vi egentlig var på padletur. Ja ja.

Vi begynner å bli sliten nå. Vi har nesten vært ute i 12 timer og kvelden er snart over oss. Padleturen opp åen er lang og man føler ikke man kommer frem. Men jeg rekker å føle at dette er magisk likevel der jeg padler på vannet som er farget av sola som nå står lavere enn hva den ville gjort tidligere på sommeren. Martin får tatt et bilde av meg der jeg har havnet mitt i solstrimen. Dette er magisk.

Til slutt er vi fremme og jeg er dødssliten. Jeg har vondt overalt. Jeg har hatt Khaleesi mellom bena mine hele tiden og er hjulbent og vondt i hoftene. Jeg har verk i skuldra min og albuene er såre. Jeg føler meg som en dårlig til bens 80 åring når jeg karret meg ut av kanoen. Jeg må tvinge i meg mat og cola og ennå er det lenge til vi er tilbake i hytta.

For nå må kano på taket. Og jeg må kjøres inn til Synnervika for å hente vår bil. Deretter må jeg hente Martin som har ventet med kajakken min. Her oppdager vi at mor og pappa har kjørt avgårde med våre strammesikringer. Heldigvis hadde vi kjøpt inn nye for hengeren til å ha i bilen likevel, så vi fikk de på taket. Så var det å komme seg hjem til hytta. Og det tar nesten en time. Over veien spankulerer det en orrhane og orrhøne og enda nærmere hytta går 2 elger over veien.  

Dagen har vært fantastisk, men jeg har betalt mye for dette. Jeg har verkende armer som hindrer meg i å sove og jeg må ta smertestillende og surre underarmene mine inn i kompresjonstape. Det hjelper litt på, men jeg ender opp med å ha få litt feber og må ha noen dager på ta meg igjen.  

"Martins kvad"

Femunden magisk du er

De fire spente tobeinte

og den sorte fenris arten

i Synnervika startet

og med havhesten rodde

Femunden  magisk du er

Over ufast grunn

og gjennom storfugl og elgens rike

de med fattigmanns hester

og flytende skistaver kom seg

over til Nordvikas bredder

Femunden magisk du er

Våre trofaste helter

Videre med rundbundet farkost

Dro seg frem med bearbeidet furu

Snart de fikk hjelp av Newton

Han som i hodet fikk eplet

Det våte mykt de fraktet

Den første rennen ned

Femunden magisk du er

Gjennom flere tømmerveier

Over jord mellom små vann

De kjempet seg frem

Og fant seg land der de rastet

Bålkaffe ble det ved bredden

Der Langtjønna er som bredest

Vår sorte ulv fikk ferten

Borte som dugg for solen

Langøre ble det ikke, Khaleesi luntet tilbake

Femunden magisk du er

Siste strevsomme strekk

Njord oss motstand gav

Havets herre oss ville

Vårt mot og utholdenhet prøve

De fire homo sapiens

Med Hyrrokins styrke

Slik den skrukkete gyger

Balders gravskip dyttet

Kjempet seg frem og vant

Ære og heder for sinnet

Femunden magisk du er

Femunden vakker du er